Forside ] [ Hytteside ] Slektsside ] Hundesider ] Norske vitser ] Engelske vitser ]

 

 

Fjellbygda Skåbu

Copyrights © Solhellinga Data - Rune Hansen - sist oppdatert 21.04.2012

 

Skåbu

- ei aktiv bygd

Bygdas egne sider

 Nord-fron kommune

 

 

VÆRVARSEL FOR SKÅBU

 

 

 

 

Vi har hytte i Skåbu, og her prøver jeg meg med en liten presentasjon av bygda:

 

Skåbu ligger ca. 850 m.o.h. i en sidedal til Gudbrandsdalen mot Jotunheimen i Nord-Fron kommune og er Nord-Europas høyestliggende fjellbygd. Det er 27 km til kommunesenteret Vinstra, 92 km til Lillehammer gjennom Espedalen og Gausdal. Den faste bosettingen er på ca.600 personer. Bygda ligger høyt og fritt med utsikt mot fjell, vann og vidder. Dalsidene opp til snaufjellet er dominert av furu og fjellbjørk. Plantelivet er dessuten spesielt både når det gjelder frodighet og mangfold. Det er få steder det finnes så mye mogop, fjellets blåveis. Den frodige vegetasjonen er også grunnlaget for et mangfoldig dyreliv. I Skåbuområdet kan du fortsatt oppleve tiur og orrfugl - noe som ellers er blitt en sjeldenhet. Som besøkende eller turist i Skåbu i sommerhalvåret kan du oppleve et levende bygdemiljø med gardsbruk, sau langs veikanten og setervirksomhet med både ku og geit. På vinterstid kan du velge mellom pent oppkjørte løyper i skogsterreng eller fjellterreng eller du kan velge dine egne turer i "jomfruelig" terreng. Det er nok å ta av!

 


 

Jeg var i Skåbu første gang våren 1965. Da var jeg nesten 5 år gammel, og dette var første gangen jeg var så langt "på landet" her i Norge. Husker at "de innfødte" pratet med meg, men jeg skjønte ikke et ord av hva som ble sagt. Dette rettet seg etter hvert.  Et par år senere kjøpte mine foreldre hyttetomt, og i romjulen 1968/69 var vi i egen hytte for første gang. Så etter å ha vanket i denne bygda i såpass mange år, kjenner jeg både folk og dialekt. Overtok hytta i 1991, og tilbringer ferier og enkelte helger der. Har vært i syden et par ganger også, men synes det er kjedelig.

 

 

 Våren 1965

 Hytta bygges 1968

 Første sommerferie i egen hytte 1969

 


Fra Skåbu's historie


Det har vært framsatt flere forklaringer på opprinnelsen til bygdenavnet Skåbu. En av forklaringene er at det kommer av skade, altså stedet der det er fare for store naturskader. Dette kan høres logisk ut, men vi vet at opprinnelsen til navnet er svært gammel, det går helt tilbake til tiden da den første faste bosetteren slo seg ned i bygda. Bosetteren kalte stedet sitt for Skadebu, og det lå omtrent der tunet på gården Nedre Skåbu ligger i dag. Funn av store mengder kokstein i grunnen forteller om dette. Bosettingen kan ha skjedd i tidlig middelalder, eller kanskje helt tilbake til vikingtiden, ja, til og med enda tidligere.  I tiden før kristendommen ble innført, var det den gamle gudelære som rådde. Troen på de gamle gudene var noe folk hadde respekt for. Skade var jaktgudinnen, hun bodde i fjellet, gikk på ski og fanget vilt med buen sin. Det er her vi finner svaret på navnet Skadebu; stedet der jaktgudinnen Skade bodde. Den eldste skriftlige kilden der navnet Skadebu er nevnt, finner vi i et fornbrev som er datert den 13.03.1508. Det handler om en sak som angår gården Graupe. Der står skrevet: "Grope som ligg mellom Kvikne og Skadebu". I dansketiden ble navnet på bygda skrevet Skaboe. Dette ble senere forandret til Skaabu, senere Skåbu. I krigsskattelista fra 1612 er det bare nevnt tre Skåbygginger; Elling Kvålen, Embert og Olav Skåbu. Først i 1657 kommer man på tryggere grunn. Det er da en krøttertelling vedrørende alle de gamle gårdene i bygda, helt fra Kvålen til Veslum, eller Olstappen som navnet på bruket var den gang. En kan da merke seg at de gårdene som var bosatt, ligger i den bratte hellinga som går nedover til Vinstraelva, der det var best forhold for korndyrking. I matrikkelen for 1668 fremkommer det at alle disse gårdene er kongens eiendom. Ett unntak er gårdene i Tverrbygda, Graupgårdene og Grosberg som er selveide bruk. Flere av disse gårdene som er krongods er nevnt som ødegårder, noe som tyder på at gårdene i lange tider ikke har vært bebodd. Trolig har svartedauden i 1349 gjort et så stort innhogg i folketallet at gårdene har blitt liggende øde i minst 200 år etterpå. Trolig flyttet de som overlevde pesten ned på flatbygdene hvor det var nok av gårdsbruk som sto folketomme, og hvor driften var lettere og kornavlingen mer årssikker.

Skåbu kirke ca. 1930 og 5. juni 2011

 

 

Ellers er det ting som tyder på at det har vanket folk i disse traktene lenge før noen fast bosetting var påtenkt. En pilspiss av skifer som er funnet i bygda, er datert til omkring 2000 år før Kristus. Flere pilspisser av jern fra år 800 - 1000 e.kr. er også funnet. Et sikkert bevis på fast bosetting i Skåbu før svartedauden er kirken på Megarden. Kirken fikk navnet Blaas kirke fordi den ble viet til St. Blasius, en helgen som led martyrdøden som biskop i Sebaste i Armenia i 316 e. Kr. Opprinnelig var dette en gårdskirke til Megarden, men ble senere til sognekirke med egen prest. Kirken sto der i ca. 300 år. Den ble sannsynligvis bygd på begynnelsen av 1100-tallet og sto til en gang på 1400-tallet. Om kirken forfalt eller om den ble revet, vet vi ikke sikkert. Den kan ikke ha vært stor, antakelig ca. 5 X 5 meter, og vi vet ikke om det var en stavkirke eller en tømmerkirke. Rundt kirken lå en kirkegård, inngjerdet av en steinmur som var ca. 36 X 36 skritt stor. Deler av steinmuren rundt kirken og kirkegården sto til ca.1800, og en kan enda se merker etter den og kirken. Da det ble pløyd der for en del år siden, fant man kleberstein i jorda. Vi vet svært lite om denne kirken, for det som ble skrevet om den ble sendt til et arkiv i København. Arkivet brant i 1801. De siste tingene som var igjen av den gamle kirken, brant antakelig opp en gang da det var brann på Megarden. Etter et gammelt sagn skal det på Megarden ha bodd en ridder som gikk under navnet Skåbu-Ridderen. Han skal ha eid de fleste gårder i distriktet. Det er lite sannsynlig at noen ridder har bodd på Megarden. Men tradisjonen kan gå tilbake på at det har sittet slekter i velmakt der, og at gården har hatt en sentral plass i bygda. - Det at kirken ble bygd på Megarden viser at gården var et sentralt sted i bygda den gangen kirken ble bygd der. Om en nå ser bort fra denne ridderen og tar for seg de lokale forhold, kan det være mulig at eiendommen Skåbu (eller Megarden) har strekt seg helt til "Grinnåa", og at det var en grind der, så bekken eller åa har fått navn etter dette, som sagnet sier. Ett annet sagn som har gått i mange generasjoner i Skåbu, er sagnet om heidalstrollet som kastet stein mot kirken på Megarden. Trollene likte ikke den nye kristentrua, og når kirkene ble bygd og attpåtil fikk klokker som tona ut over landskapet, så ble det for mye for dem. Heidalstrollet hadde trolig hjemstedet sitt i Heidalsmuen, og derfra var det ikke lange veien til Megarden. En søndagsmorgen ringte kjørkjeklokka på Megarden til messe. Lyden fylte hele bygda, og spredte seg innover liene. Heidalstrollet lå akkurat og skulle fordøye "mårråmåltidet". Da fikk det denne forferdelige kristendomsklangen midt i fleisen. Trollet gikk opp i et forferdelig sinne, og det tok en abraksle stor stein og sendte den mot kjørkja for å få slutt på klokkelyden. Tror du ikke på denne fortellingen, kan du ta deg en tur til Megarden. Trollet traff ikke kjørkja, men den digre steinen ligger på gården den dag i dag. På steinen er det virkelig merke etter trollfingrene.

 

 

Alle skåbygginer kjenner til Kjempesletta, men kanskje ikke alle har tenkt på hva navnet kommer av. For lenge siden var det en "braksle´" kar i Heidal som de kalte "Heidalskjempa". Han rådde grunnen på sin side av Heidalsmuen. Megarden var dengang en virkelig storgård. Det fortelles at gården eide nesten halve bygda. Den hadde store områder med skog og utmark og fiskevann. Den som eide alt dette, var han de kalte "Megardsridderen". Disse to, "Heidalskjempa" og "Megardsridderen", har trolig kommet inn på hverandres enemerker. Det ble strid, og valplassen var Kjempebakken, eller Kjempesletta. "Megardsridderen" møtte i full rustning, og trolig var det utstyret hans som avgjorde striden, selv om "Heidalskjempa" var både større og sterkere. Kjempen fra Heidal falt, og han ble etter sagnet begravt på den fine, flate vollen på Kjempesletta. I presten H.F.Hiorthøis beretning om "Gudbrandsdals Prosti", heter det: "Imellem Kvalen og Graupe lå i 1822 ved den såkalte Åsvei en slette kallet "Kiempesletten", hvorpaa det stod 2 opreiste stene 5 alen fra hinanden".

 

Bortsett fra Hage/Hågå, er nå de andre hjemmene som ligger på denne strekningen yngre bruk, og er i forholdsvis senere tid fraskilt Skåbu-gårdene. Gården Skåbu, som har gitt bygda navn, må være av høy alder. Skåbu-gården besto opprinnelig av de nåværende Skåbu-gårder, Megarden og Kvålen. En gang i tidlig middelalder, kanskje omkring år 1000, er så Kvålen skilt ut. Senere ble Skåbu delt i to, og den søndre gården fikk navnet Megarden, fordi den ligger mellom Kvålen og Skåbu. Slik kan det ha foregått. Andre forklaringer er også mulige.

 

Andre gårder som trolig har eksistert siden middelalderen er Fosse, Risdal og muligens Hågå/Hage. I tillegg kommer Graupe og Grosberg i Tverrbygda, som fra gammelt av tilhørte Skåbu. Likevel kan det neppe ha vært flere enn 6 - 8 gårder som tilhørte Skåbu-bygda. Når det gjelder Kjempesletta, er det ting som peker i den retning at dette sagnet kan ha noe for seg, da det for noen år siden ble funnet et sverd og en spydspiss i nærheten av dette stedet. Disse funnene ble sendt til Oldsaksamlingen, og ble datert til å være fra merovertiden (600 - 800 e.Kr.).
At jakt og fiske har vært av stor betydning fremkommer av flere diplomer fra slutten av 1400-tallet., der Sandsgarden (Samsgarden) er omtalt. Her har det vært verdifulle dyregraver som det har vært tvister om. En merker seg at det er storfolk fra lenger nede i bygda som har vært innblandet. Ingen Skåbygging er nevnt. Dette må være et bevis på at Skåbu var folketomt den gangen.

 

En virksomhet som det har vært drevet mye med i Skåbu er utvinning av myrmalm. Skåbu og Kvikne var trolig de bygdene i Fron hvor denne virksomheten foregikk mest. Dette var et svært tidkrevende arbeid, men foregikk til helt til 1780-årene. Da ble det billigere jern å få fra Sverige. Klumper av jernslagg kan en enda finne hvor som helst i utmarka i bygda, og langt innover fjellet. Det ser ut til at det gikk smått med økning av folketallet i bygda etter svartedauden. Men på slutten av 1700-tallet hadde folkemengden øket såpass at husmannsvesenet oppsto. Folketellingen for 1865 viser at det har blitt en hel del nye bruk. Mange av disse var rene "sveltihjelbruk", og utvandringen til Amerika kom som en velsignelse på mange. Trolig var det omkring 1850 at de første fra Skåbu reiste ut. Utvandringen varte helt til midten av 1920-åra. Utvandringslista viser at det var i tidsrommet 1870 - 1910 at de fleste reiste ut.

 

 

 

En liten ordliste med eksempler fra Skåbumålet:

 

Abraksle - uhorvelig

Knettåt - smållig

Ovæta - svime av

Arnakke - almanakk

Kokjé - lat

Ovølé - uvøren

Anbod - redskap

Kræikjåt - udugelig

Pappé - spene, bryst

Anvikt - vanskelig

Kveillsjingle - flaggermus

Pelement - skøyerstrek

Attikomé - rørete, senil

Kvæks - veps

Pilt - liten gutt

Avdågå - gammel og sliten

Køyllemonk - liten okse uten horn

Pjank - bagasje

Avlé - håndledd

Kålest - hvordan

Pjuskåt - dårlig, uflidd, ustelt

Blandasmør - pultost

Kånåtlé - smålig

Rafaré - liten og rask

Breinnheto -brennesle

Lage - prate

Ravøylle - kvikk og livat jente

Brysju - simpel seng

Lapé - slapp

Rengje - vrenge

Bænkjørd - likefrem, rett på sak

Lappause- rompetroll

Rispe - historie

Bæillåt - innviklet

Lire - lefse

Ronkjerring - trollkvinne

Dusemang - nedfor, ute av form

Liu - løe, forhus

Salvett - liten duk

Dåffolé - nysgjerrig

Ljom atti - ekko

Selajé - pertentlig

Dåffolégauk - nysgjerrigper

Lonsåt - lunefull

Skinnvenje - flaggermus

Enjesprætte - gresshoppe

Læntaug - morsom og sprek

Sjamsåt - vimsete, rørete

Eplé - potet

Løtta - være i godt humør

Skandere - skjenne på

Fié - kjælen, smiskete

Meheinkje - mygg

Skávarmé - brann

Fjaske - gjøre dårlig arbeid

Mierm - hofte

Slabbe - søle, grise til

Fjontre - pusle med

Mjølkjé - geitrams

Snæsé - strikkepinner

Flysje - skjørt

Motskaft - vanskelig

Stulk - mutt og taus mann

Forbøle - ta vare på

Murihøne - sommerfugl

Suggel - pålegg

For endé - over alt

Muru - mareritt

Svolk - stav til å jage dyr med

Frøynt - sprøtt

Myrlapp - frosk

Tellkjeinné - innpåsliten

Førning - bagasje

Måråvæl - frokost

Terre - seig

Fålkestygg - folkesky

Naugre - noen

Travalé - vanskelig

Gjætilblomme - mogop

Neoné - nedenunder

Tugge - uflidd jente

Glaværaug - gladlynt, ha godt humør

Nuve - lugge

Tumult - vanskelig

Gullkårblomme - løvetann

Nykla - nøste

Tusjé - skral, i dårlig form

Hafeill - gjerde

Nøglåt - klønete

Tøyll - furu

Holdripil - bunnløst hull

Någå tå hårt - litt av hvert

Ukstapp - liten okse

Hosé - oppblåst, deigaktig

Odott - insekt, skadeyr

Vann - kresen, om mat

Hoso - strømper

Ofanslé - upassende

Veondele - godt, vidunderlig

Hustré - kaldt

Ofeille - usømmelig

Vomrev - mageknip

Hælvlalla - skral

Ofrysje - udyr

Værbrille - solbrille

Håvar - beskjeden

Ofysé - ekkelt

Vørkjé - emne, råstoff

Ikøinn - ekorn

Ofått - i uorden

Æillereio - allerede

Isterblæme - viktigper

Ogana - slem

Øjé - kvalm

Jemeinsle - likefrem, folkelig

Olonsa - i dårlig humør

Å gjera bufårn - å gjøre fra seg noe

Jursjåt - være lite for seg

Oløden - uvel

Ågålaus(t) - ustyrlig, voldsomt

Kanabbest - krangle

Omissan - umistelig

Åkost - røre (f.eks. vaffelrøre)

Kanali - vanskelig

Omskomple - ødelegge

Årækkje - komme til seg selv

Keilltåkå - nifs, voldsom

Otylé - nifs

Åttdågå - en uke, egentlig åtte dager

Kjålkjé - kjelke