Biskop Frants Berg med familie.

Oslo-humanistene, den litterært dominerende krets i Oslos senmiddelalder.

Sist oppdatert 2. mars 2002 Avskrifter fra div. leksika etc.

Copyrights © Solhellinga Data - Rune Hansen

 

Fra Humanistkretsen i Oslo, Biskop Frantz Berg og prost Rasmus Hjort.

ved S. H. Finne Grønn.

Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind IV, side 14-23.

Et innkommet spørsmål om prost Rasmus Hjorts barn har medført nærmere undersøkelse av den i genealogisk henseende sammenfiltrede humanistiske krets i Oslo i reformasjons-århundredet. En undersøkelse som er så mye mer tillokkende, fordi den gjennom de på denne tid alminnelig gjeldende regler for navneoppkallelse innbyr til mange kombinasjoner og slutninger, som tross mangelfullt arkivmateriale kan føre til sikre resultater, når man samtidig i den gjengse suksesjon i de geistlige embeter innen familiekretsen holdes for øye. Dessuten gjelder denne undersøkelse en rekke fremragende og interessante prelater i en periode hvor kryptopapismen dukker frem innen samme slektskrets, og møtte en bekjempelse, som i sine utslag vitner om en kanskje overdreven frykt for dens betydning.

Skjønt studiet av de interessante genealogiske forhold i denne periode på langt nær må ansees avsluttet med denne undersøkelse, skal dog resultatet meddeles i den hensikt at andre vil fortsette å gjøre nye oppdagelser, eller korrigere tidligere villfarelser.

).

Magister Frantz Berg, biskop i Oslo fra 1548 til 1580, var sønn av treskjæreren Claus Berg fra Lübeck og Margrethe Evertsdatter Grotte fra Rendsburg i Schleswig Holstein. Selv var han født omkring 1504 i Odense (Danmark).Ble som lektor gift omkring 1536 i Vestervik på Jylland med Karen Lauritsdatter - av geistlig slekt og døde 2.11.1591 i Oslo. Av hans barn, hvor rekkefølgen ikke er kjent, kjennes følgende:

Anna Frantzdatter Berg, død 30.5.1566 i Trøgstad. Gift med sokneprest i Trøgstad Christen Braad.

Laurits Frantzen Berg, født ca 1539, oppkalt etter sin morfar, student i København ca 1559 og i Rostock i 1561, presteviet 25.1.1565, og død 15.12.1565, som øverste hører ved Oslo Katedralskole, ugift.

Cecilie Frantzdatter Berg, var i 1577 enke etter magister Jon Andersen, som fra skolemester i København i 1549, ble lektor ved Oslo Katedralskole, og døde her i 1577. Av deres barn kjennes sønnen magister Frantz Jonsen, født omkring 1558 - 1561, i Oslo, student i 1578, rektor i Slagelse 1584, i København i 1594 og endelig sokneprest til Store Hedinge, Sjelland fra 1606 til sin død i 25.1.1634, hans hustru Kirsten Jensdatter døde i 1632, Cecilies farsnavn kjennes overhodet ikke, men det kan neppe være tvil om at hun har vært biskop Bergs datter, hennes den gang ganske sjeldent forekommende navn finnes i slekten Grotte, magister Jons embetsstilling i Oslo, hvor han etterfølges av biskop Bergs svigersønn Hallvard Gunnarssøn, og sønnen Frantz gjøre dette sannsynlig. Hun har rimeligvis vært magister Jons andre hustru, og ekteskapet med biskopens datter kan meget vel ha vært årsaken til at magister Jon begynte å føre et mer aktverdig liv enn det tidligere hadde vært tilfelle.

Magdalene Frantzdatter Berg, født 1.5.1546(rimeligere enn 1545) i Ribe, døde 12.2.1583 i Oslo, hvor hun ble gift 16.1.1564 med magister Jens Nielssøn, biskop i Oslo fra 1580 til sin død 1600. Av hans mange barn i dette 1. ekteskap skal merkes Anna, født 1.12.1566, oppkalt etter sin mors søster Anna Frantzdatter Berg, Lauritz, født 28.2.1570, oppkalt etter sin mors bror Lauritz Frantzen Berg, Christopher, født 25.2.1572, oppkalt etter sin fars bror, sokneprest til Sande, Christopher Nielsen som døde 6.11.1565, Marina, født 28.7.1573, oppkalt etter sin fars "mors søster" Marina, som døde 22.7.1561 i Oslo, og Evert, født 5.7.1581, oppkalt etter sin mors bror. Om biskopens hustruer og barn henvises for øvrig til hans egne anførsler i "Biskop Jens Nilssøns visitasbøker og reiseopptegnelser 1574-1597"

Claus Frantzen Berg, oppkalt etter sin farfar, født 1546, eventuelt 1547 dersom søsteren Magdalena er født 1.5.1546 i København; student i Wittenberg 1571, kantor og dekan i Oslo Domkapitel, død 1614. Skjønt han i to ekteskap hadde 18 barn, kjennes ingen agnatisk etterslekt etter ham.

Evert Frantzen Berg, oppkalt etter sin fars morfar. En sønn med dette navnet må være død i voksen alder eller iallfall i oppveksten og før 1578, da biskop Bergs døtre Magdalena og Gidske begge har sønner ved navn Evert, henholdsvis i 1581 og ca 1578.

Gidske Frantzdatter Berg, gift med Rasmus Hjort, religionsprost i Tønsberg:

Rasmus Hjort var fra ca 1551 hører ved Oslo Latinerskole, dens rektor før 1558 og ble i 1562 sokneprest i Laurentii kirke i Tønsberg, og prest over det engang velholdne, og rikt på jordegods, Tønsberg prosti. Dette embete tiltrådte han i 1565 etter at han 21.2.1565 ble viet til prest og innehadde det til sin død 17.4.1604. En av den interessante humanistkrets mest tiltalende skikkelser, en dyktig og fornem prelat, som merkverdig nok ikke er inntatt i det nye Norsk Biografisk Leksikon, hvor derimot han sønn Christopher, en herre av mindre dimensjoner har funnet innpass. Gift ca. 1555 med Oslobispen Frantz Bergs datter Gidske Berg, og som han hadde Mange sønner og døtre med, følgende kjennes:

Jacob Rasmussen Hjort, den eldste av sønnene, antakelig født 1559, student i Braunsberg i 1579, i 1580 i Olmütz og i 585 i Wittenberg, og ble i 1604 sokneprest til Onsø. Han

kaltes prost i 1612, da han stevnet sin mors bror Claus Berg i Oslo Lagting, fordi denne bebodde og brukte en del av et steinhus med gård og hage i Oslo, som Jacob hadde arvet etter sine foreldre. Jacobs søsken hadde solgt sine arveparter til Claus uten først å "laugbyde" ham dem til innløsning, og han fant nå at han var nærmere enn morbroren til å innløse godset. Noe mer opplyses ikke, dersom adkomstbrevene var blitt forlagt "under tumulten i ildebrannen" - under brannen i Oslo i begynnelsen av oktober 1611, da 55 gårder gikk opp i luer. I 1613 ble han dømt fra embetet for papistiske sympatier, men forlot landet innen dommen falt, hans senere skjebne kjennes ikke. Han var gift, men hvem hustruen var er ikke kjent, av barna kjennes bare en datter Bente Jacobsdatter Hjort, som ble gift med Samuel Povlsen Tranc, sokneprest til Nes på Romerike.

? Rasmusdatter Hjort, rimeligvis med sin farmors fornavn, uten tvil gift med Peder Jørgensen, kapellan i Sem og Tønsberg, hos hr Rasmus Hjort og senere sokneprest til Sem. Han hadde nemlig en datter Gidske Pedersdatter, hvis ytterst sjeldne fornavn selvsagt går på Rasmus Hjorts hustru, Gidske Berg, og hun var født på Sems Prestegård, hennes trolovelse i 1612 på Sem med en Michel Andersen ble omsider hevet ved kapitelsdom 1.12.1617, da han hadde rømt sin vei. Gidske hadde brødrene Jørgen og Niels, som i 1622 begge var hjemme på Sem - uten tvil i anledning av sin stefar Henrik Tøgersens død på forsommeren dette året. Jørgen hadde i årene 1604 til 1611 studert i Wilna, og Niels i 1608 til 1612 i Braunsberg, hvorfor de ble mistenkt for kryptopapisme.

Omkring 1603 ble Peder gjengiftet med Marite Christophersdatter, som ifølge geistlig diplom 12.12.1634, da hadde bodd på Sem i 31 år og var enke etter den neste sokneprest til Sem; Henrik Tøgersen, som selv var fra Tønsberg, hvor hans foreldre levde i 1593, men tidligere fra 1592 hadde han vært kapellan i Stadsbygd. Tøgers etterkommer i dette embetet Lauritz Halvorsen Sthen avla eden som sokneprest 1.77.1622.

Christopher Rasmussen Hjort, født 1561, student i Wittenberg 2.11.1592, magister 1595, sokneprest til Toten 1603, slottsprest på Akershus og sokneprest i Aker 1610, dømt for papisme i 1613, forlot landet og døde i Danzig i 1616, 55 år gammel, se for øvrig norsk biografisk leksikon. Alder og dødsår er hentet fra inskripsjonen på hans langt senere utførte portrett i Hoff kirke på Toten og er som flere av disse neppe nøyaktige. Christopher var gift, men med hvem er ukjent, og han hadde flere barn, av barna kjennes:

Rasmus Christophersen Hjort, kom hjem fra Danzig i 1620, ble student i København i 1622, sokneprest til Nes på Hedmark i 1634 til sin død 31.12.1642. Hans enke Mette Pedersdatter var søster av toller i Tønsberg Michel Pedersen og ble i 1643 trolovet med Oluf Jensen Pharo i Nes på Hedmark, denne forbindelsen ble samme år hevet av Domkapitelet , Den Povl Hjort, Paulus Cervinius, som ennå i 1646 levde i Danzig har muligens vært Christophers sønn.

Lauritz Rasmussen Hjort, født 13.10.1566 i Tønsberg, oppkalt etter sin mors bror Lauritz Frantzen Berg. Senere skjebne ukjent.

Anna Rasmusdatter Hjort, født ca 1568, oppkalt etter sin mors søster Anna Frantzdatter Berg, ble gift før 1593, med Hallvard Gunnarssøn, født ca 1545 i Sarpsborg, student i Rostock i 1566, magister i Rostock i 1572, og i Wittenberg 1576, lektor ved Oslo Latinerskole etter Jon Andersen i 1577, og død i dette embete mellom 28.4.1608 da han skrev til sin brorsønn Povl Taraldsen, og 26.5.1608, Oslo Lagtingsprotokoll nr 6, 156. Hun levde som enke i 1616, Herredags Dombok. Om Hallvards slekt vites i virkeligheten ikke noe utover at han hadde denne brorsønn Povl Taraldsen(ikke Haraldsen), som var født 1574 student i 1601 i Rostock, senere kapellan i Vang på Hedmark, og fra 1610 til sin død 20.3.1539 sokneprest til Eidsvoll, hvor han giftet seg meg en datter av forgjengeren Svend Nielsen Halland. Deres sønn Svend Povelsen var det som var så lei av å studere at han satte fyr på Oslo Latinskole i 1633. I Oslo lagtid verserte i 1611 en sak mellom Povl og Anna angående den arv som "var han og henne tilfalt", men som han stadig gjorde forsøk på å få skiftet. Verken denne prosess eller en rettssak i 1630, hvor Povl representerer Hallvards arvinger danner imidlertid noe bevis for at Hallvard ikke etterlot noen livsarvinger. Det er også høyst sannsynlig at han har vært gift en gang tidligere, og derfor hatt barn i et første ekteskap. Han måtte jo ha vært omkring 50 år gammel da han ektet Anna Hjort, for det kan ikke være noen tvil at hun var oppkalt etter sin mors søster Anna Berg, som døde i Trøgstad i 1566, akkurat som biskop Jens Nilssøn i 1566 oppkaller sin datter Anna etter henne. Det vil neppe være noe hinder for at Hallvard er far til brødrene Lauritz og Morten Hallvardsønner, slik som professor Daae antyder i Historisk Tidsskrift 3 III. Om disse personer er følgende kjent:

Lauritz Hallvardsen Sthen ble student i 1613, og var etter dette hos presten Brynild Pedersen i Oddevald, da han kom hjem herfra i 1614 "mot bispens ønske". I 1617 ble han innmatrikulert i Wittenberg, og i 1622 sokneprest i Sem. Hans kone Anna Haard, var datter av biskop Jens Nilssøns bror, sokneprest til Sande, Christopher Nilsen og Kirsten Bentsdatter Haard.

Morten Hallvardsen Stehn, student på Helsingør skole i 1615, ble i 1620 kapellan hos soknepresten i Oddevald Brynild Pedersen, men ble avsatt igjen i 1621, senere ble han sokneprest til Hammerdal og døde her i 1683. Dette dødsår avgjør visstnok at Morten og dermed også den eldre broren Lauritz , må i tilfelle være av Hallvards siste ekteskap med Anna Hjort.

Disse brødrene har også hatt en søster ? Hallvardsdatter, idet det i papist prosessen i 1628 opplyses at Lauritz Hallvardsen Stehn hadde en søstersønn Hans Mortensen, som i 1626 var blitt student i København. Da han her er blitt immatrikulert under navnet Johan(nes) Marti(inni) Jartum, skriver han seg fra Hjertum i Bohuslen, hvor moren visstnok har vært gift.

Karen Rasmusdatter Hjort, gift 1. gang med Finn Sigurdsen, født 18.1.1567 på Sinsen i Aker, sønn av Sigurd Pedersen, sokneprest til Trøgstad, etter Christen Braad, og Margrethe Nielsdatter, biskop Jens Nilssøns søster. Han ble immatrikulert i Leuden i 1594 og i Rostock i 1600, ble der magister 16.10.1600, rektor på Herlufsholm 1602, sokneprest til Laurentii kirke i Tønsberg, og prost 1604 til 1627 da han døde under et besøk til Lund i Skåne. Deretter ble Karen Berg gift for annen gang i 1629 med Christen Andersen Aalborg, rektor ved Latinskolen i Kongelv, og sist på året i 1628 avla embetseden som sokneprest i Hurum, hvor han døde i 1646, Karen levde i 1641, og neppe etterlatt barn i noe ekteskap. Christen Andersen hadde en bror Hans Andersen i Christiania som var død noen år før 1642, som etterlot barn som ble tatt hånd om av presten i Skedsmo, Jacob Jørgensen.

Evert Rasmussen Hjort, den yngste av Rasmus Hjorts sønner, oppkalt etter sin mors bror og visstnok født i 1580 årene. Ble student visstnok i København var kapellan i Stange i 1608, i 1609 fikk han "studiepræbende" men da han i 1610 begjærte å få pengene for dette "præbende" ble det sagt av biskopen og øvrige medlemmer, men utenfor døren at den gode Evert ikke hadde holdt sitt løfte men ligget hjemme uten å ha vært noe sted på studier. Han fikk pengene, men samtidig lot kapitelet innskjerpe at deretter skulle den som fikk præbende til sine studier forplikte seg til straks å begi seg til et universitet. I 1611 ble han sogneprest til Stange og døde i dette embetet i 1653. Han var først gift med Anne Mule, datter av lagmann i Oppland Bertel Mule og Sidsel Olufsdatter, datter av Christianias borgermester, deretter med Anne Christine Bugge, datter av sogneprest i Ringsaker Jens Lauritzen Bugge. Av barna er følgende kjent:

Sidsel Evertsdatter Hjort, gift ca 1639 med Niels Andersen Spydeberg, født 27.10.1599, og sannsynlig gift tidligere, student 1622, kapellan i Hobøl 1626, sokneprest i Slidre 1638 til sin død 1678. Han var sønn til Anders Nielsen Halland i Eidsvoll. Portrett av ekteparet med 6 barn finnes i Vestre Slidre kirke. Etter Sidsels død i 1654 ble Niels gift med Anne Pedersdatter, og hadde med henne en sønn Jens, student 1678, men død før 1687.

Rasmus Evertsen Hjort, født ca 1620, student i 1642.

Christopher Evertsen Hjort, født ca 1622, student 1642, kapellan i Stange 1652, sokneprest der fra 1653 til sin død i 1664. Gift med Maren Lauritzdatter Grue, som i 1665 ble gift med Morten Nielsen, fogd i Østerdalen, Solør og Odalen, og datter av soknepresten i Grue Lauritz Olufsen og Anne Rasmusdatter.

Malene Evertsdatter Hjort, skifte 1663 i Ringsaker, gift med Arnt Michelsen von Kampen, begravet 2.3.1693 på Bragernes, skifte 1694 på Storhamar i Vang, tre barn ble gift, Hans, Hans Jr., og Lisbeth - og ble gift 3. gang i 1664 med Elsebe Christensdatter, begravet 27.3.1683 på Bragernes. 2 døtre Karen og Margrethe. Til slutt ble Arnt gift 4 gang ca 1684 med Ellen Budde, som overlevde ham, og fikk med henne to døtre Elsebe og Malene. Med Malene Hjort hadde han kun datteren Anne von Kampen, født 1660 og begravet 18.4.1741 på Bragernes, som var gift med Søren Poulsen som "arvedes ved skifte samme sted 19.4.1741 av testament. Arvinger i familien Gram".

Anne Evertsdatter Hjort, levde 1668, gift med Søren Bentsen, sorenskriver i Modum og Sigdal, død 1679 på Modum, de hadde to sønner Evert og Jens som var skolegutter i 1668. Fra et tidligere ekteskap hadde Søren fire sønner deriblant Bent Sørensen, konrektor ved Christania Latinerskole, og endelig hadde han i et tredje ekteskap med Anna Jensdatter (gjengiftet med Mads Ellingsen) skifte etter begge 13.3.1725 på Modum, en sønn Truls.

Maria Evertsdatter Hjort, levde i 1665.

Martha Evertsdatter Hjort, død omkring 1650 i Norderhov, gift i Stange med Malte Christensen, student i 1639 i Thisted, kapellan i Stange og sokneprest i Norderhov fra 1652 til sin død i 1659, deres eneste etterlatte barn Anne Maltesdatter var "liten" i 1661 og døde før 1679. Maltes 2. kone Anna Matsdatter levde i 1661 som enke på Modum.

Rasmus Hjort har helt sikkert hatt flere barn enn de syv som er nevnt ovenfor, og det er for så vidt ikke noe hinder for at den nordmann Morten Hjort (Martinus Cervinus) som i 1580 årene kan ha vært hans sønn, men dette er kun antakelser. En gjetning er han kan ha sitt navn etter Morten Lauritzen Stehn, i så fall må Morten Hjort ha vært død før 1595.

Spørsmålet om hvorfra denne familien Hjort skriver seg fra kan ikke sikkert besvares. Sannsynligheten taler for at den er dansk, og Rasmus Hjorts eldste sønns fornavn Jacob sikkert går igjen på farssiden kan tyde på at det er en blodsforbindelse med den Bohuslenske presteslekt Hjort, om kom fra Odense, og hvor navnet Jacob forekommer. Hans Lauritzen Hjort (Cervinus) fra Odense født ca 1550 ble 1577 sokneprest til Träslöf og Varberg slott i Bohuslän og ca 1600 til Halmstad, hvor han døde i 1617, 67 år gammel, sønnen Jacob Hjort ble sokneprest til Slättåkra og sønnen Fredrik Hjort rektor i Halmstad. Det er stor etterslekt etter disse i Bohuslän.

 

 

 Fra Dansk Biografisk leksikon 1979:

TRESKJÆRERMESTEREN OG MALEREN CLAUS BERGS LIVSFORHOLD

Om de middelalderlige kunstneres livsforhold er det sjelden bevart konkrete opplysninger.

Claus Berg, den berømte treskjærermester, mesteren for den praktfulle altertavle, som nå er i St. Knuds Kirke (domkirken) i Odense, kan se ut til å være en unntak av det vanlige, idet hans sønnesønn Claus Berg den yngre er forfattet en ganske utførlig skildring, som i 1745 ble trykt i "Danske Magazin" efter et manuskript forfattet 1591, 50-60 år efter treskjærermesterens død, og på grunnlag av opplysninger av dennes sønn, biskop Frants Berg i Oslo, som da var en olding på omtrent 90 år.

Hvor verdifull en slik skildring kan sees å være, må den nok benyttes med den største forsiktighet og kritisk, da Claus Berg nok har hatt ambisjoner om å gjøre sin farfar så fornem som mulig, enda til patricier og da dekke over hans kunstneriske og håndverksmessige virksomhet.

Da man Lübeck ikke har kunnet påvise en treskjærer hverken arkivalisk eller kunstnerisk, var man derfor berettiget til også å betrakte sønnesønnens angivelse av Lübeck som hans fødeby som usikker, eller i alle tilfeller ubevisst, selv om man har konstatert at en person ved navn Claus berg i 1501, sammen med sin bror Jacob ved tvangsauksjon overdro et hus, som de straks solgte. Den nevnte Claus Bergs yrke var ikke angitt.

Men kritisk gjennomgåelse av Claus Berg d.y. skildring og sammenlikne den med sikre opplysninger og med stilkarakteren av Claus Bergs kunst, har man hittil kunnet fastsette følgende livsforløp:

Han må ha vært født sist i 1470 årene, og har på første del av 1500 tallet vært på utdannelsesreiser i Sør Tyskland, i bla Nürnberg, i Veir Stoss`s verksted, som ble oppløst på slutten av 1503. Da drar han nordover, muligens i 1504, under dronning Christines reise i Nord Tyskland , under hennes kun daglange opphold i Lübeck vært i hennes tjeneste og deretter etablert seg i Odense.

Her nevnes han i 1508, og i 1510 i dronningens husholdningsregnskaper. Etter prins Frans` død i 1511 har han utført minnetavlen over prinsen, og etter kong Hans` død i 1513, det store likstenakrige epitafium, begge tidligere i Gråbrødrekirkens kor (Nå i St. Knuds kirke)

Etter kong Hans` død i 1513 og til omkring dronningens død i 1521 har han utført sitt hovedverk, gravkorets utsmykning, bl.a. med den store altertavle.

Daterte arbeider kjennes fra 1522 og 1527 (altertavlen i Tirstrup og krusifikset i Sorø Klosterkirke).

I begynnelsen av 1530 årene forsøker Claus Berg, som var en ivrig katolikk, å få sin sønn Frans, som viste Lutherske tilbøyeligheter, inn i den katolske bisp i Ribe - Iver Munk`s kanselli, og snart deretter har den aldrende kunstner nok følt sin eksistens truet av den framskridende Lutherske troen, og forlatt landet og dratt til nord Tyskland (Mecklenburg og Brandenburg), hvor den katolske tro ennå en tid holdt stand. Da det i denne tid plutselig påtreffes arbeider i disse områdene (Gilstrow, Wittstock, Zehna, Lanken) i kunstnerens alderdommelige stil.

I 1532 får forøvrig en "Claus snekker" laget en halvferdig "pasbort". Det er ikke urimelig å anta at det kan være Claus Bergs avskjed med Danmark, hvor han i en hel menneskealder har hatt sitt virke.

Til nå har man kun såvidt kunnet tegne omrisset av Claus Bergs tilværelse, nylig har den Tyske kunsthistoriker Dr. Max Hasse ved Set. Annenmuseet i Lübeck tatt fram og grundig utredet en arvesak fra 1507, der man avgjør de gamle tvilsspørsmål, og klarlegger Claus Bergs familieforhold og avstamming.

I en rettsprotokoll fra Lübeck framkommer det at "Clawes Berch, Bürger zu Odense, zu Fünen in Dänemar helegen" (Claus Berg, borger i Odense, Fyn beliggende i Danmark) sammen med Hans Poggense, glassmaler og borger i Lübeck, gir en kvittering for mottagelse av arv etter Abelke Borneman, enke etter maleren Cord Borneman.

Hans Poggense signerte kvitteringen på sin hustru Talcke's vegne, og hun og Claus Berg har sannsynligvis vært søskenbarn av enten Abelke Borneman eller hennes avdøde mann Cord Bornemann. Poggense og maleren Claus hadde forøvrig vært formyndere for Abelke Bornemann.

Denne Cord Bornemann og Jacob Berg, borger i Lübeck, vitnet sammen i en sak i 1472. Om Jacob Berg vites at han var skomaker og døde i 1485. Han etterlot sitt hus til sine tre barn, Grethe, Jacob og Claus Berg, den siste var neppe myndig på dette tidspunkt, da det ved husets salg var Grethes mann, skomakeren Busch, formynder for ham.

Grethe døde allerede i 1490, og da brødrene Jakob og Claus Berg i 1501 fikk arvet det tidligere nevnte hus i Grosse Gröpelgrube nr. 446-47, var det til svogeren W. P. Busch, de solgte det. Av hele denne arvesag fremkommer det at Claus Berg var yngste sønn av skomakeren Jacob Berg, som døde i 1485, og at han uten tvil er født i denne byen, eller dens nabolag, han var borger av Odense i 1507. Da man på den tid ikke ble borger i en by fra en dag til en annen, hadde han nok bodd der en tid, noe som passer med den tidligere tidsberegning. For øvrig opplyser Max Hasse, at Claus Bergs far allerede i 1465 eide huset i Lübeck, og at han den 17.12.1460 fikk sin identitet bekreftet og skussmål utstedt av rådet i Usedom, slik svigersønnen P. Busch fikk utstedt 26.8.1472 av rådet i Grevesmühlen.

Sønnesønnen forteller, at Claus Berg, da han trådte i dronningens tjeneste, hadde med svenner til å utføre arbeidet, og at antallet svenner var 12. Dette tall er det normale i store treskjærerverksted i Tyskland og i Nederland fordelt på fire yrkesgrupper: snekkere, treskjærere, stafferere og kunstmalere.

Da Berg var en ung mann på ca. 25 år på det tidspunkt han slo seg ned i Odense, har han nok ikke allerede da hatt 12 svenner.

Det passer bedre med et langt senere tidspunkt, på verkstedets blomstringsperiode ca. 1515-25, da altertavlen blev utført, og verkstedet må ha vært fullt utbygget.

Sønnesønnen forteller videre at dronning Christine skjenket ham en gård på hjørnet av Overgade og Overstræde i Odense, også her må man sette et spørsmålstegn om det dreier seg om den samme gården som omtales i et brev fra kanselliet fra 4.2.1560

Der nevnes det at "Hr. Ib Jensen, vikar, forlenede Claus Maler og dennes børn med en gård i Overgade i Otthense, hørende til S. Gertruds Alter i vor Frue Kirke, hvilken nu Hans Matzen, Bager, der er gift med Claus Malers Datter, har"

I et senere kanselli brev av 28.2.1560 får Christoffer Gullsmed tillatelse til å innløse det nevnte gavebrev til "Claus Maler og et af

hans børn". Det dreier seg derfor om en tidsbegrenset besittelse. Dronningen har kanskje opprinnelig hatt en finger med i spillet, men også den muligheten må tas i betraktning at gården var stilt til Claus Bergs disposisjon, siden dronningen eide flere boliger i byen, hvor hoffunksjonærene ble innlosjert.

Men at Claus Berg hadde verksted i Overgade er ganske sikkert, verkstedbygningen skal ha stått helt til 1811, og gården skal ha blitt kalt "Apostelgården", etter utskårne apostelfigurer, sannsynligvis på bindingsverkshusets knekter.

 

 

Norsk Biografisk leksikon, 1923, bind 1, side 439, 440 og 441.

BERG FRANTS, omkring 1500 - 1591, biskop, sønn av den danske treskjærermester Claus Berg fra Lübeck, og Margrethe de Groth fra Rendsburg, var født i Odense omkring 1500. Dronning Kristine bar han til dåpen og bekostet hans studier i Odense, og etter 1521 i Rostock, med den tanke at han skulle inntre i Fransiskanerordenen. Imidlertid ble han snart grepet av den Lutherske reformasjon, som han siden ble en stor talsmann for i både Danmark og Norge.

Etter flere års opphold i utlandet ble han i 1531 rektor i Odense, 1533 rektor i Viborg, 1536 lesemester i Vestervig kloster, 1540 sokneprest i Ribe, 1546 sokneprest i Nicolai kirke i København og 12.6.1546 superintendent i Oslo og Hamar stift, som han etter 1555 forente med den innbringende stilling som prost i Tønsberg. Han tok avskjed i 1580, og døde 2.11.1591. Gift med Karen Lauritsdatter, søsterdatter av prost Svend Mogensen i Vestervig. Under sin lange tid som biskop utførte Berg et grunnleggende arbeid for reformasjonen på Østlandet, som til da hadde gått tregt.

En særlig interesse viste han Oslo Latinskole, som allerede under ham opplevde sin første humanistiske blomstring. Menn som Rasmus Hjort, Jens Nilssøn, begge Frans Bergs svigersønner, og Hallvard Gunnarssøn ble knyttet til skolen, og elever strømmet til i stigende mengde, takket være bla den, av Berg planlagte kongelige bestemmelse i 1557 at 10-12 fattige elever skulle underholdes av Akershus Slott. Allerede i Bergs bispetid var visstnok alle østlandsmenigheter forsynt med evangeliske prester. Visitasene og dermed reformasjonen i menighetene på landet kom først nå i sving.

Etter alt å dømme var berg en flittig visitator og en bestemt og human befordrer av den lutherske kirkeordning. Om hans opptreden overfor prestene vitner flere oppbevarte skriv, deriblant et som påla prestene å avholde seg fra kjøpmannskap, som borgerne i Oslo klaget over. En rekke kongebrev som han fikk laget, viser hvordan han søkte å få bukt med almuens motvilje mot reformasjonen, for eksempel deres uvilje til å møte fram ved visitaser, til å la seg vie av lutherske prester, til å vedlikeholde prestegårdene og yte geistligheten tiende og andre rettigheter.

At han var ivrig og ikke uten hell bekjempet helgendyrkelsen og alskens rester av den katolske folkereligion kan vi slutte av hans etterfølger Jens Nilssøns visitasbøker. De store ulykkene som rammet hans stift og den østlandske reformasjon ved syvårskrigen 1563-1570, hvor både Oslo og Hamars domkirker ble ødelagt, søkte han også etter evne å gjøre bot på.

Han følte nå kreftene svikte og i 1574 fikk han derfor sin svigersønn Jens Nilssøn som medhjelper, spesielt i anstrengende visitaser. Et av hans siste tiltak var å få opprettet en bokhandel i Oslo. Etter å ha tatt avskjed i 1580 tilbrakte han et otium dignitate i kretsen av sine Oslohumanister aktet og æret av alle. Ennå i juni 1591 kunne han, skjønt svært sliten overvære kongehyllingene i Oslo.

Etter sin død ble han bisatt i Hallvardskirken, og biskop Jens Nilssøn holt liktalen over ham.

 

Berg, Claus, 1546-1614, kannik, sønn av Biskop Frantz Berg, født 1546 i København, begynte på skole i Odense i 1555, ble student i København i 1565. I de følgende år studerte han ved tyske universiteter, ble innskrevet ved Rostock i 1570, ved Wittenbergs i 1571, besøkte Leipzig og Strasbourg og flere andre steder.

Etter hjemkomsten fikk han ved sokneprest i Grans Amund Ellingsens død 14.2.574 det ledige embete i Hamar domkirke, han var da presteviet og ble visstnok ikke lenge etter sokneprest i Skee i Bohuslän. I dette avsides kall var det ikke hans hensikt å slå seg til ro, men han hadde tydeligvis tatt sikte på kantoratet ved Oslo domkirke, som rimelig nok snart kunne ventes ledig etter den aldrende Clemens Christensen.

I 1577 gav Clemens av en eller annen grunn avkall på dette embete han hadde i domkirken, denne ble 27.11.1577 så gitt til Claus, som til gjengjeld måtte gi fra seg embetet i Hamar, som ble gitt til kongelig herold Morten Knutsen Knardorph Wincke. Clemens sønn Christen Clemensen som selv ønsket å følge etter sin far forsto imidlertid hvor det nå bar hen, og ilte derfor med å erverve kongelig brev 26.12.1577 på det første kanonikat som måtte bli ledig ved Oslo Domkapitel. Dette sjakktrekk brakte Claus, med sin fars innflytelse til å søke, og få kantoratet, kongelig brev av 19.6.1578.

For å forebygge videre trette inngikk til slutt de konkurrentene et vennlig forlik, hvor Claus når kantoratet ble ledig skulle få velge mellom dette og Skee soknekall, og Christen få det han vraket. Denne overenskomst ble stadfestet av kongen 1.1.1580. Da Clemens døde 13.3.1580 foretrakk Claus kantoratet og overtok det straks med domkapitelets samtykke, men fikk først 9.12.1581 den kongelige bekreftelse.

Etter sigende ble Claus i 1590 valgt av kapitelet til dets dekanus, og som dekanus forsynte han stiftets gamle jordebok, den røde bok, fra biskop Eysteins tid med register, til de prestekall som hadde tapt sine adkomstbrev under syvårskrigen ga han avskrifter som viste dyktighet i tydningen av den middelalderlige skrift, men kun liten kyndighet det gamle språket.

Claus Berg tilhørte den krets av litterære humanister som spilte så stor rolle i Oslo i reformasjonsårhundredets siste halvdel, fra hans penn er det bevart noen viser, bla om Fredrik II og fru Sophie Juel, slektshistoriske opptegnelser, og et Calendarium perpetuum etter Oslos polhøyde. Han gir for øvrig ved sin opptreden i domkapitelet inntrykk av å ha vært av et lite forsonlig gemytt, kanskje har han følt seg skuffet i forventningen om å bli biskop.

Overfor biskop Senning kom disse trekk iallfall særlig godt fram, og det kan vel være at samtidens betegnelse av Senning som "den onde biskop" er influert av Claus Berg, sammen med papistenes hat til denne mannen, som gikk deres lærdommer etter i sømmene mens han i virkeligheten gir inntrykk av å være en mild og fredsommelig kirkens primas. Claus Berg døde sommeren 1614 og ble begravet i Oslo domkirke, hans portrett finnes på Gaunø, og kopi i Oslo bymuseum.

Claus ble gift 1. gang 13.2.1575 i Oslo med Inger Jensdatter Bagge, som han selv sier var adel. Etter hennes død 7.5.1593 ektet han 2.6.1594 Elisabeth Olufsdatter Teiste fra Bjelland, som ble enke og gift på nytt med Peder Christophersen Rytter, fra Fosser i Rakkestad.

Av hans 18 barn ble datteren Barbara gift først med Kanniken Hans Andersen Wincke, død 1625 og deretter gift med Hans Mogensen, handingsmann til Branstorp og Fosser, hennes sønn av 1. ekteskap Claus Hansen Berg ble far til lagmann Nicolas Bergh.

Frans Berg

Levde ca 1504 - 1591. Båret til dåpen av dronning Christine av Danmark.

Født i Odense, dansk norsk Geistlig, sønn av Claus Berg. Påvirket av Luthers lære under et studieopphold i Rostock.

1531 rektor i Odense,

1540 evangelisk sogneprest i Ribe, derpå i København,

1546 superintendent (biskop) i Oslo og Hamar stift.

I 1580 fratrådte han sitt embete til fordel for sin svigersønn Jens Nilssøn.

Berg var høyt aktet i Norge, og venn av Fredrik 2. Hans portrett finnes i Oslo Domkirke.

Biskop i Oslo 1546 - 1580

 

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 132 - 134.

Bispegård og klostre

Før reformasjonen var Oslo bispegård byens mest storslåtte residens, men heller ikke den ble berget for ettertiden. 27. oktober 1537 skjenket Kristian 3. Oslos borgere det meste av bispegården til nedriving, men den beste steinen skulle brukes til utbedring av Akershus. Denne bestemmelsen hadde et symbolsk preg. Stein fra biskopens borgliknende anlegg og fra de forfalne kirkene skulle bidra til å bygge ut kongens eget forsvarsanlegg. Det viste konkret hvem som nå hadde makten i byen.

Detaljene om hvor stor del av anlegget i og omkring bispegården som gikk tapt, er ukjent, men ringmurene og mindre bygninger ble revet. Den danske kongen fryktet tydeligvis at residensen kunne bli et sentrum for motstand mot den nye tro. Lensherren fikk beskjed om å gjøre den beboelig, men skulle også se til at den ikke ble befestet.

Gårdsanlegget tjente som bolig for superintendentene i 1541 - 1554. Biskop Frans Berg flyttet ut av den gamle bispegården i 1554, den lå der Oslo Ladegård ligger i dag. Den nye bispegården ble etablert i en del av Olavsklosteret (nå St. Halvards Plass 3), og brant ikke under bybrannen i 1624.

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 133,

Bispegård og klostre

Kongen stoppet en istandsetting av bispegården i september 1554 fordi det ville være "til Skade for Slottet og Byen) (Akershus og Oslo) om "noget paakom i Fremtiden med feide eller udi andre maater". Lensherre Jesper Friis skulle i stedet se etter en ny plass i byen der superintendenten unne få en "bekvem bolig".

Et gammelt steinhus i Olavsklosterets østfløy ble avhendet til biskop Frans Berg, og overdragelsen ble offentlig stadfestet av kongen i juli 1552. Superindendent Frans Berg innrettet eiendommen til embetsbolig

Nesten 11 år senere fikk Berg også en stor tomt av kronens jordegods like opptil dette steinhuset.

I 1557 fikk lensherren ordre om å reparere superintendentens gård og holde den i stand på kongens vegne.

Bispegården ble imidlertid ødelagt av svenske soldater i 1567, og i 1572 gav kongen ordre om at en ny skulle bygges på kongens bekostning.

Den gamle bispegården ble overdratt til borgermester Kristen Mule i mai 1579 for tjenester under krigen og for hans lån av 250 daler til lensherren på Akershus.

I 1579 var det fremdeles ikke innrettet noen ny og fast bolig for biskopen.

I juli 1621 bad kongen stattholder Jens Juel undersøke om bispegården kunne makeskiftes med en murgård om lå like ved Hallvardskirken og Oslo skole, og som ble eid av kantor Klaus Bergs arvinger. Et år senere ble denne gården ny bisperesidens, og den forrige kunne selges. Klaus Bergs gård var bare bisperesidens to år før den brant ned, men i oktober 1624 ble 600 riksdaler stilt til disposisjon for bisko Niels Glostrup slik at boligens kunne settes i stand på nytt.

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 119.

De tre fremste representantene for oslohumanistene var Jens Nilssøn, Frants Berg, og Hallvard Gunnarssøn. Biskop Jens Nilssøn er mest kjent for sine reiseopptegnelser og visitasbøker fra 1574 - 1597, men publiserte også dikt, prekener og gravtaler som gir inntrykk av hvordan han tenkte og følte.

Kantor Klaus Berg gav i 1592 ut en almanakk som både inneholdt værspådommer og legeråd, og han fikk trykt en liten visebok i 1605.

Lektor Hallvard Gunnarssøn ved Oslo katedralskole skrev artikler om både kristelig og naturvitenskaplig art. Han skrev et stort latinsk dikt til hyllingen av Kristian 4. i 1591.

Det var ingen som handlet fast med bøker i Oslo før det i 1575 lyktes biskop Frans Berg, den gamle patriark i den lærde krets, å få en "bokfører" å slå seg ned i byen mot å slippe skatt, toll og andre avgifer og plikter som pålå borgerskapet.

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 25.

Biskop Frans Berg skaffet seg 40 sauer i løpet av 1560/1561

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 40

1610 - Kantor Klaus Berg, sønn av oslobiskopen Frans Berg, lånte en jekt av rådmann Søren Mogenssøn foren selas til Viken.

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 87 - 88. GEISTELIGHET.

Blant de geistlige i Oslo var biskopen den fremste i rang. Men etter reformasjonen hadde han ikke lenger mulighet til å opptre på fyrstelig vis. Han hadde rett til å ha noen tjenestejenter og fire mannlige tjenere.

Mellom 1548 og 1600 var Frans Berg og hans svigersønn, Jens Nilssøn, de store lederskikkelsene. Den sistnevnte etterfulgte svigerfaren som biskop, og disse to familiene ble tett sammenvevd med de øvrige geistlige i byen eller andre presteslekter i stiftet. Av Frans Bergs sju barn nådde seks voksen alder. De fire døtrene ble gift med presteutdannede menn: Anna med en sokneprest i Trøgstad, og Cecilie med magister Jon Anderssøn, som i 1549 ble lektor ved Oslo Katedralskole. Magdalena giftet seg med Jens Nilssøn, og Gidske ble vigd til Rasmus Hjort, hører og senere rektor ved Oslo Katedralskole og til sist sokneprest og prost i Tønsberg. Frans Bergs to sønner Laurits og Klaus Berg, fikk begge en geistlig karriere. Førstnevnte var presteviet, men døde bare 15 år gammel som øverste hører ved Oslo Katedralskole. Klaus Berg var kantor i Oslo og formann for Domkapitelet.

Tre av sønnene til Gidske Berg og Rasmus Hjort var prester, og tre av ekteparets døtre hadde ektefeller i geistlige stillinger. En av dem var bosatt i Oslo og gift med magister Hallvard Gunnarssøn, som var lektor ved Oslo Skole. Der hadde Hallvard for øvrig hatt Jens Nilssøn, sin kones onkel, som lærer.

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 66 - 67.

Biskop Jens Nilssøns hustruer kom begge fra velstående familier i byen. Den første var datter av den tidligere oslobiskopen Frans Berg, den andre av kjøpmann og borgermester Oluf Glad. Kvinnenes alder ved giftemålet var henholdsvis 17 og 15 år. Biskopen ønsket altså ikke først og fremst hustruer som med trygg erfaring kunne utføre og lede de mange arbeidsoppgavene i hus og hjem. Rutinerte og dyktige tjenestefolk kunne gjøre det som trengtes, og en ung og lærevillig matmor tilegnet seg snart hva som krevdes av henne som arbeidsleder.

Gravstein fra Hallvardskirken: Ord for ord lyder inskripsjonen:

Anno 1583 den tolvte februar døde ærlig og gudfryktig kvinne Magdalena Fransdatter, mester Jens Nilssøn superintendentens hustru, med sitt foster og ligger her begravd i et salig håp om en gledelig oppstandelse på den ytterste dommedag.

Jens Nilssøn er avbildet med sin hustru, men teksten tyder bare på at Magdalena er begravet her. Superintendenten giftet seg om igjen og døde i 1600. Gravsteinen ligger i ruinparken i Gamlebyen.

I sitt første ekteskap hadde biskop Jens Nilssøn fire barn som nådde voksen alder. Tre av dem ble prester eller gift med en geistlig. Datteren Anna var gift med Jakob Jacobssøn Volf, rektor ved Oslo katedralskole. Sønnene Kristoffer og Evert ble sokneprester, den første i Stange på Hedmark, den andre i Høland i Akershus.

Den kulturkretsen som var samlet omkring Jens Nilssøn, var i påfallende grad en gruppe av nærbeslektede og inngiftede, knyttet til skole og kirke. Biskopen var onkel til lektor Hallvard Gunnarssøns hustru, svoger til kantor Klaus Berg og rektor Rasmus Hjort, og han var rektor Jakob Jakobssøn Volfs svigerfar.

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 70. OPPKALLING

Magdalena Fransdatter Berg hadde ni barn med biskop Jens Nilssøn:

1. Nils f. 14.5.1565, død 24.5.1565

2. Anna f. 1566

3. Laurits f. 1570

4. Kristoffer f. 1572

5. Maren f. 1573, død fr hun ble to måneder

6. Nils f. 1575, død noen måneder gammel

7. Catrine f. 1578, død 3,5 år gammel

8 Hilleborg f. 1579

9 Evert f. 1581

Anna Olufsdatter Glad fødte fem barn i sitt ekteskap med biskopen:

1. Magdalena f. 1587

2. Oluf f. 1588, død 1590

3. Nils f 1590

4. Oluf f 1591, død 1595

5 Margarete f 1593

Vanligvis ble barna oppkalt etter sin nærmeste slekt. Dette førte til at visse fornavn fikk hevd innenfor de enkelte familiene, og at variasjonene ikke var så store fra generasjon til generasjon. reglene for oppkalling var trolig at første sønn skulle oppkalles etter farfaren, og neste sønn etter morfaren. Liknende mønster fantes også for døtrene. Men systemet ble brutt opp ved at folk ønsket å unngå å oppkalle levende personer.

Biskop Jens Nilssøn gav i 1565 sin førstefødte sønn navnet Nils etter sin avdøde far. Den unge Nils døde imidlertid noen dager etter fødselen, og navnet ble hentet fram igjen til barn nummer seks i 1575. Også denne sønnen døde etter kort tid, og navnet Nils fikk først leve videre hos barn nummer tre i annet ekteskap.

Den førstefødte i ekteskap nummer to ble oppkalt etter Jens Nilssøns første hustru, Magdalena. Oslobispen kalte også opp sin mor, Hilleborg, etter at hun døde i 1578, og sin første svigermor Karine. Svigerfaren Frans Berg levde for lenge til at hans navn kunne bli brukt, Til gjengjeld ble flere andre fra Frans Bergs slekt oppkalt: Moren, Margrete, svigerfaren Laurits, og morfaren, Evert. To av sønnene fra Jens Nilssøns annet ekteskap men ingen levde opp. Siden Oluf Glad levde da guttene ble født, kan de ha vært oppkalt etter en annen innenfor slekten med samme navn.

 

OSLO BYS HISTORIE, Bind 2, 1992 annet opplag, side 120. Et tegn fra Gud.

I 1578 gav biskop Jens Nilssøn ut et dikt i København om en illevarslende komet som han hadde observert i Oslo etter solnedgang 10. november 1577. Diktet var på 106 verselinjer og skrevet på latin. Biskopene forestilte seg at universet og verden omkring ham var meningsfylt, og kunne forstås som uttrykk for Guds eksistens og Hans vilje. Det som fortonet seg som uforståelig, var tegn fra Gud som måtte fortolkes og biskopen fryktet for hva framtiden ville bringe:

"Men Gud selv kalles forgjeves, vi bryr oss ikke om den levende Guds fryktelige ord En streng hevn henger altså truende over våre hoder: ubarmhjertig sult og krig, også du grufulle pest! Og dag for dag heretter vil det bryte fram et mangfold av ulykker og kriser som tidligere har vært skjult. For det er klart at kometer og brennende flammer aldri har blusset opp på himmelen uten å føre ulykker med seg."

http://www.statsbygg.no/prosjekter/prosjektkatalog/bispegaard/html/infotekst/historikk.html

Historikk - Frem til midten av 1500-tallet residerte Oslos biskop i den gamle bispegården som var lokalisert der Oslo ladegård i dag ligger. Innføring av reformasjonen førte til flere organisatoriske endringer. Biskopen fikk en mindre selvstendige rolle. Biskopene ble kongen i Danmark sine embetsmenn. En tid ble de også omdøpt til "superintendenter". Oslos biskop måtte også etterhvert flytte ut fra "den gamle bispegården". Den ble av kongen gitt til borgerne i byen. En stund etter reformasjonen ble derfor rester av det gamle Olavs-klosteret tatt i bruk som bispebolig. Denne Oslos "nye" bispegård ligger på ruinene til Olavs-klosteret. Dette dominikanerklosteret ble trolig grunnlagt 1239. Det var virksomhet i klosteret helt frem til reformasjonen i 1537. Deretter ble deler av klosteret gitt til Oslo katedralskole som hadde sin virksomhet der, mens Oslos biskop med tiden overtok andre deler av klosteret.

I dag er det tre rom bevart i kjelleren i østfløyen fra denne tiden. I disse rommene ser vi et av de første anlegg som viser bruk av tegl som bygningsmateriale. Her er det også dekor på veggene, jf. påfuglrommet. I 1968 ble et av disse rommene omgjort til et eget kapell for bispegården.

 

Dataene er fra Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI b.I s.818

Sammendrag: Superintendent Frants Berg takker Kongen for hans Gave af Sortebrödre Kloster i Oslo til Byggetomt, og ansöger om Kongens Bestemmelse angaaende en Jordstrimmel, som Kapitlet gjör Fordring paa, men han önsker lagt til Bispegaarden med eller uden Afgift til Oslo Skole.

Kilde: Efter Orig. p. Papir i danske Geheimearkiv. Brevform med udenpaa trykt Seglog Udskrift til Kongen. Nummer: 1117. Dato: 27 Juli 1556. Sted: Oslo.

Brevtekst (fra den trykte utgaven):

Høgbornn furste stormectugeste konnyng kieriste nadugiste herre myn ydmøge tiennisthe ethers kong. ma. høgmectughed nu oc alltiid tiillfornn. kieriste nadugiste herre betacker ieg e. k. m. ydmøgeligen gierne for e. k. m. gunstige skenck oc platz e. k. m. meg wndt oc giffuet haffuer vdj Sortebroder closter vdj Opslo att biugge paa. Saa giffuer ieg e. k. m. ydmøgeligenn tiilkyende ther ligger en liidell haffue nordenn paa wed mynn platz ieg haffuer vdj lyge aff løssemesterenn tiill en kaalgard oc wrther haffue huilkenn som ieg hører the andre superintendenter for meg oc haffd haffuer epter lessemesteren then icke selff brugtt haffuer icke heller haffuer deett haffd behoff att brughe epter hand haffuer szin residentz oc waaning paa cannicke garden huos the andre cannicker oc ganger ther en strybbell øster opp tiill schollen emellom szamme haffue oc myn platz som siunes att schulle

b.I s.819 høre tiill kiergarden om huilkett mytt breff liuder epter ther icke er planckett emellom menn epter samme strybbell eller platz er forget vdj *myntt breff welle the danemendt vdj cappittell nu haffue samme platz fraa meg oc welle io endeligen setthe ther en plancke emellom som . . . . . . . noger tiid haffuer werridt plancke eller gerde att formene gangen mett tiill samme myn haffue orsaagendes seeg ther medt oc welle thett skall høre tiill scholenn. menn om thett io endeligenn nu skulle were fraa myn platz oc ligge tiill schollenn tror ieg huilkedt andre end oc well skulle bestaa scholenn icke skulle haffue deett stor sønderlig proffiitt vdaff hellst epter thet er kun ett smallt støcke oc kand icke heller well haffue gang aff scholen vden mand skall gange langtt omkring eller oc gange egemmen scholewyndugerne oc haffuer dog schollen sin gards romme stoor oc wiid nog som *waae munckene thieris prattell. The baade ieg gierne ydmøgeligen e. k. m. ieg motte for en skellig lyge for meg oc myne arffuinger haffue nødt samme haffue for en kallgardtt oc wrther haffue tiill mytt huus oc ieg motte haffue haffd samme strybbell fry tiill en gang tiill haffuen som handt her tiill weriidt haffuer eller oc ther ieg icke maa haffue hannem fry thaa well ieg aff samme strybbell arligen giffue tiill scholenn huad danemendt kand tøckes redeligt att were menn kommer then haffue eller strybbell ther fraa thaa er myn gaard saa gott som skendtt oc haffuer siidhen saa gott szom engen platz tiill kallgardt eller wrther haffue. bedenndes for the for guds skiilld e. k. m. wilde gunsteligenn her vdj haffue rammedt myn teeruff epter ieg haffuer begiøntt att bugge oc saatt myne pendinge paa samme huus att thett icke aff the danemendz affgunst vdj capittell skulle saa hadskeligenn taages meg fraa hwiilke danemendt meg dog liidett nog haffue werrid gunstyge menn stundum giennstriiduge nog for sydenn ieg hiid kom. ethers kongelige maiestets liiff siell oc salige regemente thenn aldmectugeste gud beffalendes tiill ewiig tiidt. gud spaare e. k. m. met ether naades høgborenn furstinde oc elskeliige børnn mett et langt liiff gud tiill ære oc myenige wndersatte tiill gaffnn oc godhe.

Screffuitt vdj Opslo 27 Julij aar mdlvj.

e. k. m. høgmectugheds ydmøge oc wnderdanige

Frands Bierg.

 CLAUS BERG. MARGARETA GROTT

Danske Magazin; Claus Bergs Beretning om sin Fæderne-Herkomst, indeholdende Allehaande Smaa-Stykker og Anmerkninger til Historiens og Sprogets Oplysning, I Bind (Udgdivet af Et Til de Danske Sprogs og Histories Forbedring Samlet Selskab, Kiøbenhavn 1745), s. 23 - 28.

 

Claus Bergs Beretning om sin Fæderne-Herkomst.

Iblandt de mange utrykte Efterretninger, som ere gaaene igiennem vore hænder, erindres neppe nogen af lige Størelse, der indeholder saa mange smukke particulariteter, som denne korte Beretning. Den giver Oplysning i vore Antiquiteter, og røver adskillige Ting, som i den Danske Adels, Lærde og Reformations-historie hidindtil have været ubekjedte. Originalen, som det synes, skreven med Claus Bergs egen haand, som 1590. Var Decanus Capituli ido Ppslo, forvares iblandt Hr. Conferetzraad Rolfgaards Manusscripter, hvoraf vi med gunstig Tilladelse har erholdet denne Copie. Den er sit Sted værd, og fortiener at læses af enhver, som har Smag paa den angeneme Kryderier i Historien. Den lyder Ord fra Ord saaledes, som følger.

 

Claus Berg var min Fader Fader, fød til Lybek, efter min Gamle fars Beretning vel for et år siden, aff Bergorum familia, en Parricius udi Paffedommet, hvilken Slecht haffde deris Vaaben aff tre Berger, som och deris Naffn lyder, och ginge igiennem en firkanted Bielche, blant hvilche den midderste var den høieste både uddi Skioldet och paa Hielmen, dog paa høieste paa Hielmen stod en flyffuendis Fugl. Dette Vaaben er rød paa den høire Side og Hvid paa den venstre.

 

Denne Claus Berg, min Fader Fader aff Ungdom haffde Lyst til allehaande og besynderlig til Udkastning, hvilchet der hans Forældre saae, glædde de sig herved, thi udi Paffedommet meente de, de giorde Gud den største Tieneste, dersom de gaffede deres Børn til denne Konst, kom hannem til at øffue sig, hvor udi hand bleff saa konstig, at hand offergik dem alle. Dette røchtedis och udi Dannemarck om ham, hvor aff Dronning Kirsten (A), som da holdte Huus udi Odense i Fyen udi Clare kloster, lod skriffue til Lybek nogle gange effter hannem, dog effterdi hand brugte det ikke for andre, vilde hand ikke begiffue sig verden.

 

Men omsider skriffuer Høylofflig Dronning Kirsten til ham, at hand vilde tage der nogle Svenne, som kunde med Billed-sniding, och komme til hende, och som en Hoffeiet och Hoffvismand undervise dennem, och skiffte hende en Taffle udi Graabrødre kirche i Fyen i Odense, effterdi hun haffde hørt at hand var meget konstig derpaa. Efter den Skriffuelse drager hand fra Lybek och til Odense til Dronning Kirchen, och fanger dette Arbeid an, dog han derpaa intet arbeidede, men holdt Suenne dertil. Och bleff der saadan en Taffle, at dens Lige er icke at finde i ganske Europa. Som Monisterus Skriffer i den Latinske Cosmograpia Facie 814.

 

Hand haffde under sig XII Svende, som dronning Kirsten lønnet hver Maanedsdag, och ginge udi Silche-klæder, paa gammel Viis bunden tilsammen med Silche baand. Der hand haffde der været nogle Aar, haffde hand udi sinde at begiffue sig til Lybek igjen. Men paa det at hans skulde blive i Odense hos hendes Naade, skenchet hun och forærede hannem en Gaard muuret op aff Grund i Offuergade i Odense, huoruaff hand bleff der, och omsider giffte sig med min Fader Moder Margaretha Grott.(B)

 

Denne Margarete Grott var fød til Reinsburg aff de Grotter som føre endnu et Vaaben gjort aff tvende hugne Stubber, de II inden idi skioldet. och offen paa Hielmen mellem to ørnevinger, denne slecht er kommen av Dittmarchen. Hendes Fader hede Evert Grot, effter hvilken jeg haffde en broder kaldet effter. Det samme naffn haffue endnu baade mine Søster-Sønner og kaldes etter min Faders Moders Fader Evert, den ene Evert Jensen, Mester Jensis (C) Sønn, den anden Evert Rasmusen, Provstens sønn i Thønsberg. (D)

 

Disse tvende Echtefolch Claus Berg Eldere och Margreta Grot auflede en Søn, som kaldis Frantz Berg, hvilken var fød i Odense i Fyen.(E) och Dronning Kirstin sielff bar til Christendom och kallede hannem Frantz effter den Franciscaner Orden. Hun holt ham til Skole i Odense og dereffter til Studium i Rostoch, at hun vilde haffue hannem i Kloster. Men der hand nu saa studerede uden lands, kallede Gud hende bort, och hand saa bleff befriet fra Kloster-Tieneste.

 

Her effter drog hand hjem til Odense, paa hvilken Tid var Doctor Petrus Palladius Skolmester der sammesteds (F) , och resigneret och oplod Skolen for min Fader Mester Frantz Berg. Och gich under ham i Skole Mester Nicolaus Palladius, som kronede høyloffig Ihukkommelse nu Sl. Med Gud koning Frederich (G).

 

Paa denne tid var Bisp i Ribe Iffuer Munch, och laa til herbergs hos min Faderfader Claus Berg. Nu der min Faferfader fornemmer, at min Sl. Fader var en Lutheranus, bad hand altid Bisp Iffver Nunch, at han vilde enten raade ham her ifra Lutheri lærdom, eller see, om hand kunde Faae hannem til sig fra Skolen. Langt omsider offuertaler Bisp Iffver Munch ham, saa han gaff skolen offuer i Odense, och tiente Biskopen udi hans Canselie (H) , hvor hand var paa nogen Tid, och effterverdu gabd ujje gaffde Hoffuet til at være udi Hoffue Tieneste, och der hand kom udi Visitas imod Viborg, var Skolemesteren der i Byen død, begieret hand Forloff, at motte komme der til Skolen, hvilket da Bispen effterlod (I) Och der hand nu nogen Tid haffde forestaaet denne Skole i Viborg, kom Skriffuelse fra Prouest Svend i Vestervig (K) til Viborg om en Læsemester der i klosteret, hvor til Capitelet udvellte hannem, och forsendte hannem til Proust Svend aff Vestervig for en Læsermester.


Denne tid haffde Provst Svend, som holdt kongen aarligen 120. Karle, sin søsterdatter hos sig ved

Naffn Karine Laurits-datter, til hvilken Mester Frantz Berg fik god Vilje, bad om hende, och omsider fich hende til sin Echte-Hustrue hos sin Morbroder Proust Svend aff Vestervig .

 

Herfra bleff Mester Frantz kallet och til Ribe (L), fra Ribe och til Kiøbenhaffn til Nicolai kirche, hvor jeg (Claus Berg) er fød. Ufi midlertid imedens hand her var Sogne-Prest, døde Bispen i Opslo, och da bleff hand for-ordineret en Bisp aff Høybaarne Første Høykiffig Ihukommelse konning Christian den 3die offuer Opsloe och Hammer Stiffter, hvor hand kom 1548. Och leffuede indtil Annum 1591. Paa den 2. November och da Fødeligen henloff i Herren.(M)

 

Claus Berg Unge (N) Mester Frantzes Søn, var fød udi Kiøbenhavn Anno 1546. Blev sendt til Odense Anno 1555. Bleff sendt til Kiøbenhavn Anno 1565. Drog udi Tydskland Anno 1570. til Rostoch. Derfra til Wittenberg, Leipzig, Stratsburg, och perluftreret mange andre steder. Det Aar konglig Majestet Salig med Gud Konning Frederichs Bryllyp stod, kom han til Kiøbenhavn igjen fra Tydskland, der man skreff 1574. Hand gaff sig i Echteschap Anno 1575. Den 13. Februarii med Erlig og Velbiurdig Mands Daatter Jens Baggis, Inger Jensdatter Bagge(O) och aufflede med hende 7. Sønner och 5 Døtre, men hun døde Anno 1593. Den 7. Maji. Hand giffted sig igien Anno 1594. Den 2. Junii med Erlig och Velbiurdig Mands datter Sl. Oluf Teiste til Bieland, ved nafn Elsebe Teiste.(P) och Afflede til sammen 8 Børn. Hand fik Kongelig Majestets Breff Salig med Gud og Høylofflig Ihukommelse 1578. Paa sit Kanickedømme i Opslo, hvor hand hidintil haffuer været Cantor, och Anno 1590 aff Hæderlige Capitel bleff udvalt och giort en Decanus Capituli.

 

 

A

Dronning Christina, kong Hanses Gemahl, som i sit Enke-Sæde levede udi Odense og døde der 1521

B

Uten tvil har hun vært av Dronning Christines hoff, da der har ellers ikke vært noget tysk fruentimmer i Odense å finne.

C

Mester Jens Nielsen (Johannes Nicolai) var Biskop i Oslo etter mester Frans Berg, hvis adjuncture han fra 1580, i Embedet hadde været og Magdalena Berg han hadde til Ekte som døde i barnefødsel etter nesten 20 års Ekteskap den 12 2 1583. Han har været en lærd og curieux mand, og en temmelig god latinsk poet. har og utgitt adskillige

D

Mester Rasmus Hiort (Erasmus Cervinus) Provst i Tønsberg har 1583. 17. mai Skreffet et Latinsk Trøkk brev til sin svoger Mester Jens Nilssøn Biskop i Opslo over hans hustrues død, som er ..tillige med bemeldte Joh. Nicolai. Specim. Commentar Sacrar Literar, Rostofch 1583.4

E

Heraf sees aat Mester Frans Berg ikke var en Ripensis som Refenius kalder hannem i hans Inscript Hafniel. p. 183 Hvilken feil han dog selv har rettet in Indice Bibliothe Refem under Claus Bergs navn.

F

At D. Perrus Palladius, føstre Evangeliske Biskop i Sjælland, har været rektor i Scholæ i Odense, finder man ikke lt nogen andetsteds optegnet.

G

Friderich II kroning forrettedes 1559, i vor Frue kirke af M. Nicolao Palladio, Biskop i Skaanem D. Jens Skelderup, Biskop i Bergen, og M. Niels Kolding, hofprædikant.

H

Herre Bispoerne i de Catholske Tide havde, ligesaa vel som kongerne, deres Cancelie forsonet med Canketer og Cecreterere.

I

Alle Disse omstændigheder om M. Frantz Berg, at han har været rector Scholæ i Odense og Viborgm tient i Bispens Cancellie i Ribe, været Lektor i Vestervig Kloster Skal neppe andensteds findes antegnet.

K

Vestervig Kloster i Ty(ikke i Hartysekm sin Pontopp. Annal. Eccl. Tom. I. O 346 melder) udi Jylland har fordum været et forneme og ældgammel Herre Kloster at S Augistini Orden,, hvis Prælat eller forstander kaldes Provst, da de fleste andre Klostere havde en Abbed eller Prior.

L

Hvad hans Kald da har været i Ribe, om han har været Prest til en Kirke, eller Maaskee Lector Theologiæ, findes hverken af Terpager eller andre optegnet.

M

Saa han var Biskop i 43 aar, hvilket er rart Stempel. Refenius i Registeret til hans Caralog. Under Claus Berrigs Navn anfører af en gamel Tavle i Opslo, at M. Frantz

Bergs Alder var 121 Aar men han tviler dog selv derom, og regner der til en Freing af Maleren. Of visserligen er det urigtigt, udi af dette her indfødte Skrift bevises, at han var født, efter at Droning Christina 1513, var bleven Enke, og havde forflyttet sit Hof til Odense, Altsaa kunde hans gandske Alder ikke engang, bevise sig til 80 år.

N

Denne Claus Berg den Yngere har forfatter en Vise om Fru Sophia Juels, Liv og Levnet, Trykt i Kiøbenhavn 1585, Refen. Biblioth. P. 309.

O

Af det Navn Bagge, har forbunt været adskillige adelige Familier af foranherlige Vaabener i sær udi Norge.

P

Teiste en ældgammel Norsk Adelig Familie, som førde i Vaabenet tre hvide Strømme og en Stork staaende derimellom på en grøn Bakke, alt i blaat Feld, o paa Hielmen ligeledes en Stork paa en Grøn Bakke.

  

 

http://www.dokpro.uio.no/litteratur/hamarkroeniken/

Om Hammer, Side: 117 - 143, 1553

In nomine Iesu Christi. Anno domini M : D : LIII den 22 daug julij paa Hammers gaard, vaare thillstæde hoes Christen Munck samme tid aff Hammers capittel hr. Trugels cantor, en mand ved hundrede aar, mester Torbiörn aff Todten, mester Amund Ellingsen aff Hade- land, her Baard Rolffsen aff Stange med flære geistlige mend, dernest Bendt Haar laugmand, Christopher Mogenßen till Vie, Hans Kruchou till Thierne, med mange andre, ædele oc w-ædele, item gamble odelßbönder oc andre forstandige mend. Da bleff samme tid alle bispernis böger oc breffue offuerseeit, huilche de haffde med deris egne hender vnderschreffuid, oc fandtz vdi Hammers gaardtz thorn om Hammers kiöbsted oc hendis leylighed, som var giort vdi en bog oc beseylit, oc siden effter kong may befalling bleff neder sendt thill hans naade, huilchen bog Christen Munck lod udi sin egen bog indskriffue, som her effter fölger.

Om Hammer och Hammers kiöbstadtz bygning, huorledis den vaar skickid oc funderit i gammel dauge, den tid den vaar i sin velmagt, med kiercher, closter, cannichernis residense gaarder, commune oc skole. Om S. Olufs kloster. Det samme closter med sin bygning oc leylighed, med sine frugt hauffuer, eble oc kirsebær hauffuer oc homble hauffuer oc anden herlighed, vaar statteligen noch oc beleyligen fun- derit oc bygd, som vandet Miöss nu haffuer borttagit jorden, den störste part, baade aff hauffuer oc hußetombter med sin storhed, som langt ud til vandet var saare vel foruarit med pæler oc boeluercher, att vandet giorde ingen skade. Men closterit i sig sielff uaar herligt noch bygdt oc beprydet baade jnden oc vden, effter den papistiske viis som den gudz- tienniste thill hörde paa den tid. Vaar vdi chlosterit mange skiönne herrekammer, de haffde oc stuer, baade store oc smaa, som nyttelig vaare paa den tid. Der vaare herlige klocher i kierchen, baade thime klocker oc andre, store oc smaa, der vaare herlige böger oc mæsseklæder, med anden herlighed, som for uit er at thale om eller skriffue. Der vaar fra den vesterste gaard oc yderste, som vaar kaldet Canichegaarden, hr. Halffuor Vlffsens, oc jndtill Communit gandske nær huus hos huus, och huer gaard med sin fructhauge oc vrtehauge, indtil Communit oc chlosterit mödte imod, oc huer gaard som canicherne haffde, de vaare med skiönne murede kieldere vnder med huelffning, som endnu er mange aff thill syne. Item vdaff communit oc till domkierchens kierchegaards port kunde mand gaa vnder lucht thag i skolen. Item strax derhoes vaar skolen med skolegaarden, vden for kierchegaarden. Oc hußene aff skolen stod halffparten jnde paa kirckegaardsmuren, oc skollegaarden vden faare, med skiönne kammers oc stuer, oc med muhrede kiellere hoes, oc vaar det saa ordentligen bygt oc skichid, att bispen kunde staa i sitt kammers oc sahl, oc höre der paa, naar som att presterne oc degnerne siunge, enten i chlosteret, kierchen eller skolen. Item vdaff Communit oc jnd vdi chlosterit kunde mand gaa vnder lucht tag, item igienem Communit vaar en gang till bispens brygge, med port oc laaser faare.

Om Hammers domkierche. Hammers domkierche vaar megit herligen beprydit med ald sin behöring, baade jnden oc vden. Item paa de thou thorn vaar 16 forgylte flöyier med forgylte knapper paa. Item paa det store thorn oc spir var 10 forgylte flöyie med forgylte knapper paa, oc en hane forgylt med 3 forgylte kaars paa. Item kirchen jnden vdi var herligen beprydet med koste- lige formaalning, oc med herlige formalede luchte stole, med dör for en part. Item der vaar it skiönt orgeverch, med megen anden herlighed, med messeklæder oc böger oc ornamenter, som vdi den tid vaar brugelig. Item vdi Hammers store kierchetorn vaar herlige klocher.

Item der vaar it herligt zeyierverch med time kloche, som hengde paa gaufflen paa den side till Communit. Vdi lige maade vaar der en liden spihr mitt offuer chorrit, med forgylte flöyer oc knapper, saa at huer en gang at værit blæste nogit hart, kunde mand höre lyden aff alle de flöye. Item der vaar en gang aff kierchen oc jnd paa Hammers gaard, vdaff bispens cappel, som bispens altersteen endnu er thill syne i muhren vdi kierchen.

Om Hammers kierckegaard. Kierchegaarden vaar herligen opmuerit oc thækkid run- den omkring med röde tagstæne. Det vaar 4 murede porte faare med thagt skruff offuer, med 2 flöye paa huert skruff, saa vel foruarit, at jngen creature kunde komme paa kierche- gaarden, naar som alle kierchegaardz portene vaare tilluchte.

Om Hammers gaardtz bygning. Hammers gaardtz thorn vaar muhrit lige jeffn höytt ved det störste thorn paa domkierchen, saa at de kunde staa oc tale med huer andre vdi thornene, naar som de talede noget höytt. Vdi samme Hammers gaardtz thorn haffde værit j gamble dage bryggers, bagers, stegers, en hualffd kielder, med brönd vdi, oc med mange skiönne, nyttelige kammer oc vaaninger. Item jnde paa gaarden vaar thuende store herresaler, den eene offuer den anden, oc med to herre kammers. Item hoes den nederste oc ypperste sahl vaar en gang med for- stuffue, saa at mand kunde gaa i den lille forstuffue, som vinkielderen vaar vnder, oc midt imellem sahlen vaar fadebur med skiönne soffuekammer hoes. Item der vaar neden vnder sahlen tou store kieldere, som mand haffde fetalie udi med ald anden deel, huad som helst mand vilde. Item der vaar byggit mange smucke thræhuus, med fruerstuffue, borge- stuffue, skriffuekammers, giæstekammer oc mange andre nyttelige kammer. Der vaar oc en muhrit badstuffue, oc saa mange vaaninger, thil thusinde mand, om behoff giordis.

Om Hammers kiöbstad. Först om Chloster strædit. Dett samme Chloster stræde gick rett fremb fra closter kierchegaardens muhr, oc vaar gandsche tett bygd paa baade sider, gaard hoes gaard, med alle de nyttelige huus, som vdi en kiöbstad kunde thienne, oc behouff giordis med deris stuffuer oc kramboder vnder. Item huer gaard vdi det stræde haffde huer sin kaalhauffue, vrterhauffue, eblehauffue, kirsebær haffue, homble hauffue. Sammeledis viste huer sin anpart oc deel, huad som till hans thombt oc gaard laa. Men de som boede paa dette fornembde stræde, de haffde huer sin brygge, söebod med nöster at sette baader vdi, oc vaar dett en saare lystig gade, oc herlig gaardtz rum. Item vdi det stræde vaar meere end 200 gaarder, som strechte sig langt omkring Hagebeck imod Hoelset, oc vaar Hagebeck paa den tid en god oc nyttelig beck for mange gader, baade thuer- gader oc langstræder, som de haffde giort med render oc graffuer, saa att dem fattedis icke vand nogen thid, huer- chen vinter eller sommer. Item alle Hammers byes fiskere boede alle ved siöen, som strachte sig fra Hagebeck oc vd till Aspeholmen, gaard hoes gaard, der haffde de sin handel oc beskie[d]en. Item thill fisketorffued, som den brede fiskesteen endnu ligger, did skulle alle byens fiskere före de fiske, som leffuende vaare, at selge, men de döde skulle de sielff beholde. Item vdaff fornembde Chloster stræde gick vell 15 tuer- gader op vdi Grönne gade, saa de haffde alle sammen sin beskiæden oc deel, baade med thombter oc gaardtzrum, med deris frugthauffuer oc gaardtz beskiæden, som nogen aff dennem paa langstræden boede vdi allehaande vilkaar, oc vaar alting ordentlig oc vell skicked, saa at den eene haffde saa uell som den anden vdi alle maader.

Om den Grönne gade. Den samme fornembde Grönne gade begyndtis paa det thorg ved biskobpsgaardens abelhauffue, som laa midt for Hammers gaardtz port, der nest vdenfaare vaar bispens homble- gaard. Dette stræde det strechte sig langt omkring Kors- kierchen, oc til Österlöchen, siden fra Österlöchen och langt omkring Grönbechken. De folch som boede der paa denne for lange gade, de haffue ocsaa sin beskien och herlighed ligesom de andre. Gick der ocsaa fra denne Grönnegade mange thuergader, oc vaare saa ordentlig bygd, at mand kunde gaa til oc fra hinanden giennem staden.

Om Kaarskierchen. Denne samme kaarskierche vaar opmuhrit aff röd tegelsteen, oc vaar herligen beprydett med sine ornamenter baade jnden oc vden, med all huis handell som hende burde effter den skick som paa den tid vaar brugelig i paffue- dömmit, med alle de ornamenter som der till hörde, med seyier verch oc time klocke. Oc laa der en skiön gaard hos Kaarskierchen, som her Trugels Cantor till hörde. Om biskobps stræde. Det samme for biskobps stræde begyndte ved Stall- gaarden, som den endnu er, oc ende neder derfra som almand veyien löber, oc till Furubergit. Der boede allehaande slags embidtz folch, som nogen kunde tencke eller neffne, eller haffue behoff at bruge, som vaar theygelbrendere, steenhuggere, hattemagere, plattenslagere, muhremestere, kierchebyggere, skreddere, skomagere, kleinsmed, groffsmid, kniffsmede, guldsmede, skindere, buntmagere, oc verckmestere, som giorde hornarmbörste, med mange andre slaugs embidtz- mend. Item de folch, som boede paa det stræde, de haffde ocsaa ald deris beskiæden deel oc handell med ald den herlighed som de andre byens jndvaanere, saa megit som de for deris embedtz skyld kunde haffue raad till att bruge, sig till gode. Dette vaar ocsaa it langt stræde, oc vaar bygd gaard hoes gaard, paa begge sider fra Stallgaarden oc imod Furubergit, som skreffuid stander, oc vaar der icke megit aff Hammers hauffuer paa nogen side, som duede att bruge, at de jo vaar paa den tid brugt till Hammers byes nytte. Item vdi lige maade gich oc mange tuergader aff denne for lange gade, som oc haffde deris beskieden deel oc herlighed vdi allehaande maader, som de andre byens jndvaanere. Oc den beck som löber aff Kolkind oc vdi Miöss, vaar ocsaa giort med render, saa at mange haffde gaffn deraff, de som boede i byen.

Item vdi fornembde Hammers by och stad der boede paa den tid saa kostelige embidtzmend, huilcke vdi de dage icke fandtes nogen steds her udi Norgis kongerige bedre eller ypper- mere paa deris embeds veigne, end som de vaare, efftersom deris rychte gick, oc fandtis beskreffuen effter bisperne i Hammer i deris böger, thill en ihukommelse effter deris dage. Item alle biskobps fiskerne de boede oc haffde deris væsen ved et berg, som kaldis Giederyggen, oc bispernis slagterboed vaar. Item fandtz der oc beskreffuen vdi bispernis böger, vdi kong Haagens tid anno domini MCCC, da stod Hammers by i sin ypperste floer oc vdi velmagt, oc fandtes der da atten hundrede verachtige mend, som boede paa den tid i Hammers by, oc naar som kongen eller hans ombudtzmand vilde holde munstring i Hammers by en gang huert aar, da bleff Hammers borgere skifft i 2 parter, huer part haffde sin fænniche med Norgis kongens hoffarffue, som vaar blaa oc guel. Fremdeles forfaredis ocsaa aff bispernis böger, at siden den store mandedöde vaar, er Hammers kiöbstad med sin her- lighed megit bleffuen formindskid, oc siden tid effter tid er Opslo by megit bleffuen formeerit oc kommen till vellmagt oc sin rette brug, som vell er (:Gud skie loff:), saa thabte Hammers borger. Item fandtis der vdi bisp Siffuordtz böger, at vdi hans tid vaar nihundrede gerystige oc verachtige mend vdi Hammer, men der fandtz 3000 voxne folch aff allehaande slags, baade piger oc drenger som ginge till sacramente om paasken, foruden quinder oc börn oc andre vanföre folch, som icke kunde komme til kierchen for deris skröbelighedtz schyld.

Om s. Jörgens kierche. Denne samme sancte Jörgens kiercke, det var en træ- kiercke, oc stod hæden ved Hagebeck, oc var vel stafferit baade jnden oc vden, med alle sine ornamenter, som en kiercke burde at haffue effter den catholiske viß och skick. Item naar som helst nogen höyie fester vaar for hender, enten paaskedaug, juell eller pintzdaug, eller andre höytide- lige dauge, som vdi det blinde papisteri vaare paalagde, da vaar slig skick at der skulle först ringis vdi domkiercken, dernest i chlosterit, dernest i kaarskiercken, oc allersidst i s: Jörgens kiercke. Naar som helst at de saa haffde ringet, siden derefter skulle de ringe oc kime huer som de mest kunde, dog skulle de skicke sig i den maade, ligesom udi domkiercken, oc icke lenger. Item naar som det var blidt oc stille ver, da kunde mand höre lang vei til land, oc de som reede omkring Hammers kircke eller kiöbstad, da maatte mand höre, naar som at presten oc degnene siunge i kier- cken, oc orgeverkernis lyd hördis, at den som icke haffde it steenhierte maatte græde aff glæde for Guds v-sigelige naade oc miskund imod mennisken oc for Guds hellige ord oc de deylige psalmer som de hörde siunge der.

Om regentere i Hammer. Vdi Hammers kiöbstad vaar ingen borgemestere, som regiærede byens almue, vden laugmanden med byfogden, raad- mend med laugrettismend. Byfougden haffde paa den tid 3 rendere, som mand kaller stadtz tienere eller bysuender, at nor som helst en aandelig eller verdslig öffrighet ville haffue nogit at bestille, eller giffue meenigheden til kiende, da ginge alle 3 stadtztiennere huer med sit verge oc kaabber- horn, blæste og bad dennem komme til raadstuffuen, oc höre öffrighedens meening och villie, da viste huer stadtztiener sin beskieden huor langt hand skulle gaa oc huor mange stræder som hand burde sit embede forrette.

Om raadstuffuen. Deris raadstuffue var paa thorgit vden for closters kierchegaard, nest op till, oc hengde der paa raadstuen 80 kaabber spande sterckeligen giort, for jld skyld at udslucke, oc lod de holde vact baade vinter oc sommer.

Om Hammers kiöbstadtz vaaben. Hammers vaaben det var en vhrhane med udslagen vinger vdi toppen paa it grönt furutræ, oc stod samme deris stadtz vaaben vdgraffuen offuer raadstue dörren, oc der- nest stod en stor steen, huilcken stod vden for raadstuen med stadtz vaaben vdhuggen, oc med gamble rune bog- staffuer paa. Oc var det gandske saare lystigt om sommeren, naar mand rodde omkring Hammers bye, thi alle vrter oc alle træ de gaff slig herlig lucht fra sig. Oc pille- grimmene som fore till Rom, oc den hellige graff, oc igiennem mange stæder oc lande, der giorde de deris yderste flid till, at huilcke som kunde före hid med sig paa hiem- reysen till deris fæderne land de herligste velluchtende vrtefröd eller træ, de var kieriste kommen, oc els[k]te de megit vdj Hammer it slaugs træ, kaldis engelthorn i de dauge, som oc gaff en herlig lucht ifra sig.

Om podemestere i Hammers by. Der var vdi Hammers by paa den tid podemestere, bispen haffde sin podemester, oc borgerne vdj Hammers by haffde oc sine, som intet andet thoge sig forre at fortiene deris föde medt.

Om mostpersere. Vdi lige maade haffde bispen oc sin mostpersere, som beridde aarligen for hannem sin most oc kirseber dranch, disligiste haffde ocsaa Hammers borgere sine mostpersere som beredde for dennem deris most oc kirseber dranch, oc deris bryggere, som bryggit for dennem gandske aarit igiennem, oc var der noch i de dage offuerflödig paa alt huis deel som gaat var, baade sommer oc vinter, oc vaar noch at selge altid, saa at huilcke som haffde lyst till at kiöbe kunde faa huad som dennem lystede.

Om kiöbmender i Hammers by. Vdi Hammers by vaare besynderlige kiöbmend, som förde med deris jachter oc baade, först fra Obpslou med deris heste oc till Stadtzbierg, oc siden fra Stadtzberg oc til Edtzvold, fra Edtzvold oc till Hammers by. Bispen haffde be- synderlige sine kiöbmend, Hammers borgere haffde oc sine, som skulle op före huis vare som de haffde behoff, som var salt, miöd oc vin, olie oc vox, flöyiell oc anden silcketöy, som udi de dauge var brugeligt. Mand kunde vdi bisp Siuordtz tid kiöbe den beste allen flöyiell for 8 skilling som mand ville begiere, oc all anden silcketöy kunde mand kiöbe allen for 3 ß, men huor god ald mynten var i de dauge, det maa gud vide. Hammers kiöbstad var begaffuit aff gud med megit gaat udi de dauge, der var skiönne fruchthauffuer med ald den frucht som landtzens leylighet kunde taalle oc for frost haffue fremb- gang, der var homble haffuer, kaal haffuer, eble haffuer, kirseber haffuer, oc anden god frucht som nyttig vaar, oc var det en megit ringe borgere som icke haffde aarligen aff sine fruchthaffuer en halff lest most oc en halff lest kirseber dranch, til sin egen husis behoff at fortære, foruden huis deell som de solde fremmede vden husit, eller oc sende till sine gode venner paa landtzböyden, oc vancked der altid det som got var, oc var der noch udi alle husene, baade udi Hammers by oc paa landtz böigden. Item huilcken som udi de dauge ville holde sine börn till skolle udi Hammers by, da kunde mand faa for 8 skilling kaast it heelt aar till sit barn at holde, mens da töchte dem paa böyden, at giffue vell megit, men der vancked iche mange smaa penge paa den tid, men de gaffue vare for vare.Item der var paa alle gader hos en huer mandtz gaardtz port eller dör mahlit med store huide bogstaffuer, paa sorte fiæle, jt tegn for huad hand var for en embidtz- mand, oc huis deell som hand haffde at selge.

Om Hammers byes rett. Vdi Hammers by var en streng byeret udi artichle vijs beskreffuen, paa det at alting vdi byen skulle gaa skicke- ligen oc vell till, saa at huilcken som skiede w-ret, den fick ret, men huilcken som giorde w-ret, den fick sin tilbörlige straff, huad heller det var fattig eller rig, höyg eller laug, fremmet eller iche.

Om byens fengsell til alle dem som det fortiente. Der var hoes raadstuffuen en daarekiste giort, oc enda it andet fengsel, som de kallede huden eller mörke stuffuen. Huilcken som giorde sig w-nöttig i ord eller gierninger: strax kom stadtztieneren oc fulde hannem hæden udi rolighed, udi sligt fengsell som hand haffde fortient. Item der var Hammers stadtz vaaben vdgraffuid paa alle stadtzens horn, paa suerd, paa klubber, hellebaarder, oc spiud som hengde paa raadstuffuen, oc saa paa de firsindtz tyffue kaabber spand till vaadeild at vdslucke.

Om stadtzens breffdragere. Item alle stadtzens breffdragere haffde Hammers byes vaaben paa sig, som var stöbtt af kaabber eller messing, det skulle de bære aabenbarlig, vden paa deris klæder syett, paa det mand kunde see huad hand var for en karll.

Om Hammers by huor stor den vaar med sine eyendele, fiskeuand oc anden herlighed paa den tid. Item fra Hammers biskobsgaardtz stalgaard, oc siden ende till Furubergit med alle de pladtzer oc eygendeeler, gaarder store oc smaa, de som streckte sig langt ende neder fra Alloers eygedeeler oc ende neder till Flachstad broe, oc siden alt landet som ligger paa den vestre side Flag- stad elff, baade med gaarder oc eygendeeler, stort oc smaatt, vaat oc tört, jntet vndertagendis, oc siden alt jndtill Aspe- holmen oc byens fiskegaarde oc den anden ende aff Hammers by mötte imod, da skulle de alle sammen paa den tid suare till Hammers by rett udi alle maader, baade till geistlig oc verdslig öffrighed.

Item kunde mand oc forfare aff bispernis böger, oc breffue som de lode effter sig udi Hammer, att der som nu ere maaser oc gaaremyrer oc slembt v-före, de var paa den tid herlige fiskevand, saa at Hammers borgere oc jndvaanere finge der megen fisk nock till beste, som nochsommelig ochsaa bevisis kunde, dersom rigens fiender paa den tid iche haffde op brendt oc forstörret Hammers gaard. Sammeledis kunde mand ocsaa forfare aff bisp Hermands oc bisp Mogensis böger, at udi disse 2 siste bispers tider, som var besiddendis i Hammer, da var der 200 gaarde igien oc 200 borger, dog meste parten embedtzmend, foruden quinder oc börn, som var vell meere end 4 gange saa mange.

Vdi lige maade kunde mand ochsaa forfare, at bisperne den ene effter den anden skulle holde konningdommen her udi Norgis rige 100 geruste karle (:om naagen feyde kom paa riget:) aff Hammers biskobpsdömme. Her effter fölger huor mange biskopper som udi Hammer haffuer været besiddendis oc huem der lod först bygge Hammers kiercke, closter, Communet, skolen oc biskobpsgaarden. Adrianus Angelus (!) templi fundatur (!) Roma venit postra (!) profectus creatus est papa. Adrianus Anglus den gode cardinal, hand var den förste som funderede oc lod bygge Hammers domkiercke, hand var kommen fra Rom. Disligiste lod hand ochsaa bygge S: Oluffs closter i Hammer. Som hand nu haffde bestillet dette hoes kongen oc hans raad, at komme denne bygning paa gang effter paffuens befalling, oc kongen som da regiærede i Norgis rige med sine rigens raad och gode mend aff adelen oc meenige almuffue i Oplanden haffde loffuid med haand oc mund paa guds oc paffuens veyne at skulle bliffue ferdig giort till guds ære, drog fornembde Adrianus Anglus till paffuen igien i Rom oc bleff saa paffue, thi at den som for hannem regierede var död. Oc som bemelte paffue Adrian var kommen till sit paffuelige regimente i Rom, da sende hand strax till Norgis rige oc mange andre land, oc lod besöge kongerne formedelst sine cardinaler mange gange all den stund der hand leffde, baade til Norgis rige oc mange andre land formedelst sine cardinaler, oc lod forfare om kiercker oc closter oc om religionens handell paa det allerflittigste, oc udi ret sandelighed sende hand steenhuggere oc allehaande em- bidtz mend fra Rom giennem Tydskland oc till Hammer, paa det at Guds tieniste icke skulle forglemmis eller forsömmis.

Hammers biskopper som haffuer verit besiddendis der, huer effter an- den, ved nauffn. Arnalder, hand var den aller förste biskobp udi Hammer, hand var kommen fra Grönland effter paffue Adrians befalning oc skriffuelse. Ormer, hand var den anden. Regner var den tredie. Tord var den fierde. Iffuer var den fembte. Halffuor var den 6. Poffuel var den 7. Peder, hand var den 8. Gilbert var den 9. Torfind var den 10, bleff fredlös giort udi kong Erichs tidt anno MCCLXXXII. Jorunder, hand var den elleffte. Torsten, hand var den 12, hand var till anno MCC. Ingevalder, hand var den 13, hand var till anno MCCC, vdi kong Haagens tid, da bleff mesten alle de rodde- steder baade paa Næes oc flere steds giffuen vnder Hammer capitel, biskobps stoell, skolle oc commune, oc den tidt stod de vdi deris velmackt, men udi den store manddöd bleffue de öde udaff den aarsage, at der var ingen som dennem kunde besidde, saa slet bleff folcket vddödt, som skiede anno domini MCCCL, oc begyntis her i Norge nativitatis Marie och stod paa till alle helgens tidt. Botolphus, hand var den 14 bisp, hand var til anno MCCCXX. Halffuor, hand var den 15, hand var till anno MCCCXXIIII. Hoffuold biskobp, hand var den 16, hand var till anno MCCCLXI. den 17 Magnus, hand var till anno 1406. Anbent biskobp, hand var den 18, hand var till anno MCCCCXXX. Sigvort, hand var den 19, hand var till anno domini MCCCCXXXVIII, hand var föed udi Rommedall paa Hed- marcken aff beste bundefolck, oc döde om sanct: Mickels tidt i Hammer, oc der begraffuidt. Hand var en streng mand, oc straffede haardeligen alle misgierninger, hand gaff slet intet till aff alle dennem som sig forbrödt, udi alle de sager som hannem til komb at söge effter kristen ret. Udi hans tidt kom der megit godtz vnder Hammers biskobps stoell oc commune till forbedring, som hand samblit tilhobe alle steder saa vit som Hammers biskobps dömme sig belanger. Biskop Gunder, hand var den 20, hand var til anno 1450. 21 Carl Seigerssen, hand var till anno MCCCCLXXVIII, hand var slodtzherre paa Agershuus, oc prest paa Touten, hans fader hedde her Seiger ridder paa Greffsen, hand fick Touten aff kong Hans med all geistlig oc kongelig rente, oc holt cappelan. Hand bleff död paa slotted, oc bleff fört liig fra slotted oc til Hammer, oc bleff der begraffuen effter hans begiering. Biskop Karl Jensen, hand var den 22, en riddermands mand, hand var till anno M : D : VII. Biskobp Hermand, hand var den 23, hand var till anno M : D : XIII. Biskobp Mogens Lauridtzen, hand var den 24, hand var till anno M : D : XXXV : oc bleff fangen udi Hammer aff her Truitt Vlffstandtt.

Evangeliske bisper offuor Opsloe och Hammers stichter. 1 Bisp Hans Reff, hand var den aller förste evangeliske biskop, hand fich först Hammers stict till Opsloe stictt, at bestille paa religionens vegne, effter kong: ma: bevilling oc sambtöcke at forrestaa, paa det at alting skulle gaa skicke- ligen oc richtigen till paa lærdommens veigne, Gud till ære. Den anden evangeliske biskop var 2 bisp Anders Madtzen. Dernest komb hederlig oc vellærd mand 3 M: Frans Berg, superintendent offuer Opsloe oc Hammers sticter, hand bleff forskichet her op till Opsloe med hertug Fredrick, der hand bleff hyldet udj Obsloe anno MDXLVIII. 4 dernest kom den hæderlige oc höylerde mand, Mester Jens Nielßen. 5 Dernest kom hæderlig oc höylerd mand, Mester Anders Bentßen. 6 Dernest komb hæderlig oc höylerd mand, Mester Niels Clausen. 7 Dernest komb hæderlig och höylerd mand, Mester Niels Simenßen. Naagle jertegen som skiede nogen tid til forn, förend bisp Mogens bleff fangenn. Klockerne alle sammen udj domkiercken ginge om mid- nattz tid udaff sig selff, oc orgeverckit, oc bispen stod op oc saa ud, da var det saa liust i chorit udi domkiercken, lige som det haffde verrit lius dag. Sammeledis ginge oc klockerne udi closterit oc udi kaarskiercken, oc hördis megen spögerj paa bispegaarden om natten, ligesom tou krigsherrer skulle slaais tilsammen paa borregaarden, saa at vecterne deroffuer forferdis, oc en part aff folckene stode op oc viste iche huad paa ferde var, oc folckene bleffue gandske megit vnderlige der ved. Dernest om höy dags tijd beteede sig en gresse- lig stor orm oc forferdelig, som kaldis Siöormen, udi Miöß, som var gandske lang oc meget stor, oc siuntes at naa fra öens landt oc jnd udi Kongsland. Item dernest loed sig tilsiune en suar stor hornit oxße, som gick fra Gille- lund stöde oc jnd paa öyen, oc siuntis at gaa op paa vandit, oc gick saa saare fast, alt ligesom en pijll aff en staal bue. Der lod sig tilsiune daug effter daug mange siöorme udj Miöß, som sloge sig udi mange lencker oc buchter, op mod himmelen. Der nest effter kom der en megit gresselig stor orm, som var saa forferdelig till at see, oc löb saa saare hastelig jnd paa itt skiær, neden for den yderste odde uden for Communet. Hans öyen var saa store som it karbond, oc haffde en stor suart mann ligesom en hest, oc hengde ned paa hans hals. Hand laa lenge paa klippen, oc slog sit hoffued mod klippen, oc ville verit udi söen igien, men en udaff bispens karle, en gild voffhals, hand gick till uden bispens vidskab, oc skiöd mange staal bue pijlle udi hans öyen, som hand laa paa klippen. Mange som stode oc saa paa den slemme ting, de leßde oc bad Gud i himmelen, at hand ville skille dem aff mett hannem uden skade, fordi hand var saa megit stor oc slem at see till, formedelst de mange slags farffuer hand haffde paa sig. Denne samme for- bemelte vogehals, hand tog en aff sine stalbröders pille, hannem uvitterligt, oc skiöd end en gang til den slemme gifftige orm, oc schiöd effter hans öyesteen, ligesom tilforne, saa at de kunde see meget grönt töy löbe udaff hans öyen oc hoffued, saa at vandet om hannem der hand laa bleff grönt, oc dreff megit der aff ind paa Hammers land. Men om natten der effter, da gaff gud löcken till, at der komb itt stort regen, oc stormvind, oc værit det vende sig, saa at hand dreff jnd paa öens land, oc stod der en svare slem lucht aff ormen. Saa var der en part aff öens folck inde hos bispen, oc spurde hannem om raad, huad som de skulle giöre, at de kunde bliffue aff med den slemme orm, for den onde lucht der stoed aff hannem.

Da lod bispen sin befalning udgaa, at de straxen skulle lade frem komme til öen en voxßen mand aff huer gaard, aff Neß oc Suabo oc naagle aff de andre gield, före vnge karle komb ocsaa till öen effter bispens befalning, oc alle hiulpe huer andre at brende op den slemme orm. Saa hugde oc slæbede oc bar huer som mest formaatte, oc kaste usigelige veed paa hannem, oc brende hannem op saa meget som de kunde giöre, eller mueligt kunde verre, oc laa raden aff samme orm i mange aar paa stranden. Oc dereffter komb der nogle tydske mend, som finge loff at tage de beste aff hans been, som de kunde bekomme at arbeide sig till gode, huilcket de finge gott loff till, oc den mindste part aff hans rygbeen kunde neppelig en för karll bære.

Oc bleff mange hundrede leß veed forödt paa hannem, förend den slemme onde lucht kunde forgaa. En liden historie om biskop Mogens, der hand bleff fangen i Hammer aff her Truitt Wlffstandt. Som her Truitt Vldstand med sine höffuidtzmend oc krigs- folch udi söen finge visse tiende, at erckebisp Olluff i Trundhiemb var römbt att Holland, begaff hand sig strax ufor- töffuit op i landit med fornembde krigsfolch, nogle fennicker sterche. Da kiöbte hand krud oc lodt, med andet meget meere som hand paa den tid behoff haffde, jblant andet da lod hand giöre femb hundrede fyrpille som hand förde met sig til Hammer.

Middeler tid kom biskop Mogensis tienere fra Trundhiemb oc sagde hannem at disße fremmede giester var for haanden, oc ville komme til hannem oc vere hans giæst. Da haffde bispen strax ufortöffuit, nat oc daug uspart, sine visse bud ind i Suerrige, till sine venner oc kiöbmend, effter 6000 dalle piller, huilcke dalle pille hand strax bekomb. Item hand lod sine verckmestere giöre en heel hob med horn armbörst, saa store, att ingen dem allene kunde spende, foruden jernpinder, som paa den tid var brugelig, oc lod hand bære alle vecter gangene fulde aff kaste steen, desligeste ocsaa paa Hammers torn. Item lod hand ocsaa neder graffue udi jorden sex hundrede stolper, som var ret skarpe oc sueden udi enden, som stode paa lud hid oc did allevegne omkring Hammers gaard, at huilcken som iche diß bedre tog sig vare, hand kunde snart faa skade, den som var ridende. Som her Truitt kom ner til Hammers gaard, os saa disse stolper saa staaendis, viste hand vell huad det betydde, da loe den gode herre der aff, oc meente at det var bispen en ringe hielp, om paa skulle trenge. Som her Truitt var nu kommen met alt sit medhaffuende krigsfolck till Hammers gaard, oc den berendte effter krigsbrug, oc den leilighed beseit, slog hand strax sin leyer och losomente udi Kors- gaarden, oc krigsfolcket tog strax sit logemente alle vegne der omkring i de gamle kiöbstedz gaarder, som de best kunde giöre.

Bleff da biskobp Magnus suare forferdit, der hand saa de mange blancke harnisk, oc mange folck, oc meste parten hageskiötter, med dobbelte hager, oc aff stor hastighed begaff hand sig aff bispegaarden, oc ind udi kiercken, oc mente at hand skulle haffue kierckefred. Som bisp Mogens fornam at krigsfolcken var kommen udi kiercken, begaff hand sig ind paa slotted igien. Saa skreff her Truitt bispen venligen till med saadan beskien, at hand ville lyde hannem ad oc godvilligen giffue sig fangen, vden videre v-mage oc bekostning, oc blods udgydelse paa baade sider. Gich der mange breff oc bud imellem dennem.

Dernest som her Truitt oc bispen nogle dauge haffde set fred oc stilstand paa baade sider, men paa det sidste komb her Truitt och bispen eene to tillsammen, oc haffde mundtlig samptalle med huerandre udj venlighed, saa gaff her Truitt bispen 3 dage frist att beraade sig udj, oc meente h: Truitt oc hans krigs- folck, at dersom bispen iche med gode ville giffue sig fangen, da ville de brende Hammers gaard offuer hans houffuit, med en föye vmage oc ringe bekaastning, baade hannem oc hans tienere till ingen baade. Paa den tredie dag som klocken var udi closterit imellem 7 och 8, kom bisp Mogens vdgangendis med alt sit folck till her Truitt, huer mett en huidt kiep udi sin haand, men förend som bispen kom udaff porten, lod hand sitt krigsfolck beskiche paa baade sider, mand hoes mand indtill Kaarsgaarden, som her Truitz losomente var. Saa bleff her Truitt oc bispen saa foreenett met huer andre, at her Truitt oc bispen huer met 3 personer skulle fölgis att ind paa Hammers gaard. Der- nest som de haffde baade tilsammen seett all leilighed inde paa gaarden, huad som der var till beste, da gick her Truitt til porten, oc talled till leutenant, oc bad hannem fremb kalde alt sit krigsfolck, desligeste ocsaa bispens tienistfolck oc embidtzmend, brygger, bager, kock, kiældersuæn, oc andre som nyttige vare att bruge.

Dennem tog her Truitt i tieniste, saa att huer skulle tage vare paa sitt, ligesom de tilforn haffde giort. Dernest bleff fremb kallen alle bispens hoffmend, som haffde lyst till at tiene for klæder oc penge paa kong: may: veigne, endten paa Hammers gaard, eller fölge hannem till Danmarck, da skulle de raade. Da sagde forbemelte bispens gamle tiener her Truitt sin tro tieniste, oc suor höy- ligen paa huer udj sin sted, huldskab oc troskab paa kongl: may: veigne aff Dannemarck, och den störste part af bispens gamble karle fulde her Truitt med de andre kongl: may: til Danmarck. Siden loed her Truitt Hammers gaard besette med naagle knechte, saa mange som gaarden kunde taalle, och behoff kunde giöris, oc en höffvidsmand ved naffn Tord Rudt, som tilforn haffde kongl: may: breffue paa Hedmarcken oc Österdallen i forlening. Som her Truitt och Tord Rudt haffde annammit Hammers gaard, oc bispen, sammeledis portnöglene, oc andre nögle till de andre huse paa gaarden, dernest loed de opskriffue alt huis der fandtz effter bispen jnven- tarium.

Siden dernest antvordet her Truitt her Tord Rudt en jordebog, var paa mange hengende jndsegell neden for, och samme jordebog var paa pergament skreffuen, oc her Truitt oc her Tord Rudt, med mange andre riddermends mend, de loede oc henge deris signeter der neden for forbemelte jorde- bog, paa det at ingen skulle giöre skalchhed eller forandring met hinder i nogen maader, vnder kongl: maytt: hylleste oc v-naade. Naagle dage för her Truitt Vldstand med krigs- folcket vare ferdig till att drage udaff, da loffuit her Truitt bisp Mogens paa siell oc salighed, med mund oc haand, i gode folckis paahörelse, att dersom bisp Mogens iche kunde komme offuer eens med kongen, oc Danmarckis raad, at komme udj sin gamble bestilling igien, da skulle hand fly hannem en erlig fengsell oc vnderholdning, till sig oc tou drenger, all sin liffs tid. Det bleff hannem ochsaa holdit, till hans döde daug. Saa tog bispen med sig en dreng, ved naffn Larß Hummer, hand var hoes bispen till hans döde daug, i Anders skouff closter. Som her Truitt oc bispen ginge baade tilsammen, oc som bispen kom till strandbacken, da falder hand paa sine knæe, oc tackit Gud i himmelen, for huer dag hand haffde hafft, dernest böd hand kannickerne oc prester goede natt, dernest böd hand Hammers domkiercke oc closter goed natt, dernest böd hand hoffmend, menige almue, borger oc bönder goede natt, oc bad dennem alle bede gott for sig, oc meente at hand snart ville komme till dem igien, men der hoes saa sigendis: O Gud fader udi himmelen, findes vj icke för, da Gud giffue det vj findis i himmerige. Denne bön bad hand med grædende taare oc sagde, vale, vale, vale.

Er skrevet ca. 1553. Forfatteren er ukjent, men visse ordformer i teksten og den gode kjennskap forfatteren har til Hamar og omegn tyder på at han er østlending. Krøniken forteller om Hamar by i katolsk tid. Denne tida blir framstilt som en gullalder. Utfra hvordan bygninger, gater, kloster og hager blir beskrevet, får leseren bilder av en by i blomstring og velstand. Ulike yrkesgrupper blir presentert, for eksempel mostperserne. Sjøormen i Mjøsa blir det også fortalt om. En del av krøniken gir en oversikt over alle som har vært biskop i Hamar

 

Tønsberg og motreformasjonen

Mye sagnstoff knytter seg til Tønsberg- og Viken-distriktet. Nettopp her skal Luthers lære ha møtt mye motstand helt til langt inn på 1600-tallet. De lutherske superintendentene (biskopene) i Oslo, Frants Berg og Jens Nilssøn stod i hver sin generasjon sentralt i den lærde kretsen som ettertiden har kalt "Oslo-humanistene". Det som karakteriserte dem i forhold til f. eks. den samtidige "Bergenshumanismen" (der Absalon Pederssøn Beyer stod sentralt) var en større romslighet overfor eldre kulturstrømninger. Luthers krav om at morsmålet skulle være et viktig virkemiddel i forkynnelsen, tok ikke Oslo-humanistene så tungt. Latinen ble fortsatt dyrket i tale, dikt og teologiske avhandlinger. Kretsen hadde gode kontakter også utenfor de lutherske miljøer i Norden og fyrstedømmene og fristedene på tysk område. Tønsberg-prosten Rasmus Hjort latinifiserte f. eks. sitt navn til Erasmus Cerevinus.

Litt: V. Thorlacius Ussing: Billedskæreren C.B. (1922)

Bergh f. Lubeck, var av den tyske adelsslekt Bergh, g. Margrethe Everdatter de Grotte av Rendsburg. Claus gravlagt: Våpenskjoldet var dekorert med 3 "berge".

http://www.skambykirke.dk/

Skamby Kirke har en del severdig inventar. Det første man legger merke til, er det store triumfbuekrusifiks, som er ble tatt i bruk som altertavle i 1941. Det er skåret på Claus Bergs verksted omkring 1520.

Det ble funnet på loftet i 1911, og deretter sendt til restaurering på Nationalmuseet.

man vet ikke når det ble fjernet fra kirkerommet. Hverken bemalingen eller bladrankene langs korsarmene kunne restaureres.

Thorlacius-Ussing beskriver Skamby-krusifikset i sin bok om Claus Berg: Det har vært flere om arbeidet. Selve korset med de fire evangelister i firkløverinnramming i spisserne er "bare håndverksmessigt utført", ja " Matthæussymbolet er enda mer plumpt utført" men det er en "fremragende kunstner, som er mester for selve Kristusfiguren, som er "en av Claus Bergs ypperste skildringer av den korsfestede". 

http://www.aeroe.dk/kirker/bregninge/

Bregninge kirke er opprinnelig en romansk kirke fra 1200-tallet med storladne gotiske hvelv innbygget sist på 1400-tallet. Tårnets imponerende spir (østslesvigsk preget) er tekket med eikespon. Kalkmalerierne fra ca. 1510 (bl.a. Jesu lidelseshistorie og Johannes Døperens liv) er avdekket 1915-22 og sist restaurert i 1956 av Egmont Lind. Fornem trefløyet altertavle fra tiden kort før reformasjonen. Den er utført av den berømte Claus Berg (også mester for altertavlen i Odense domkirke). Korbuekrusifiks fra senmiddelalderen. Prekestol i renesansestil (1612).

http://www.fyn.com/kirker/html/body_bregninge_sogn087.htm

Bregninge kirke - Alle kalkmalerierne er sengotiske, og det er også Kirken trefløyde altertavle. Den er antakelig fra ca. 1530, skapt på Claus Bergs berømte verksted i Odense. Dronning Kristine, som var gift med kong Hans, hadde kalt Claus Berg fra Tyskland til Danmark. Berg var ivrig katolikk og lagde bl.a. denne praktfulle altertavle til katolsk gudstjeneste bruk samtidig med, at den lutherske reformasjonen var på vei inn i Danmark

http://www.danskefilm.dk/index2.html>

THURØ KIRKE - Kirken ble oppført 1630-40 med Thurøs daværende eier, fru Ellen Marsvin, som byggherre. Den har siden været øyas sognekirke, men egen prest fik Thurø først i 1860.

Den opprinnelige bygning ble omkring 1905 utvidet med en liten korbygning mot øst. Kirken rommer maksimalt 250 mennesker.

Klokken i spiret (takrytteren) bærer Ellen Marsvins navn, og initialene kan sees på våpenhusets gavl. Trefoldighetskirkens indre byr på mange severdigheter.

PREKESTOLEN er sen gotisk. ALTERTAVLEN er fra omtrent samme tid (ca. år 1500), et treskjærer arbeid, som i 5 scener framstiller Jesu lidelse, korsfestelse og oppstandelse. På nordveggen henger et stort krusifiks, skåret av Claus Berg.

Altertavle og krusifiks hørte opprinnelig hjemme i en nå revet klosterkirke i Svendborg.

ALTERSØLVET (kalk og disk) bærer, som klokken Ellen Marsvins navn og er nok skjenket kirken ved innvielsen 3. søndag etter påske 1640.

http://www.broby.dk/docs/byer/nrbroby.htm

BROBY KIRKE - Odense elv går midt gjennom Nr. Broby Sogn. En flott plassering like ved elven midt i Nr. Broby by ligger den store fredede prestegård - gården er bygget helt i bindingsverk og er med tak av strå og er en av Fyns skjønneste prestegårder.

Nr. Broby kirke er kjent for sin flotte altertavle med en predella - fotstykke - som har utskjæringer av den berømte Claus Berg.

Nord for Nr. Broby ligger herregården Lundegård. Lundegård var i begynnelsen av 1600 tallet eid av Ellen Marsvin, som ble svigermor til kongen, når hennes datter Kirsten Munk ble gift med Christian den IV.

På Lundegård i 1636 lot Ellen Marsvin den meget store herregårdslåve i bindingsverk bli oppført .

http://www.visitfyn.com/dk/guideservice/tour05.php og http://www.kirker.dk/domkirken/kirken/altertavle.htm

ST KNUDS KIRKE - ODENSE - er et av de fineste eksempler på den høygotiske, elegante bygningsstil i Danmark. Den nåværende kirkebygning ble påbegynt under biskop Gisico, og ble oppført i begynnelsen av 1300-tallet.

I krypten er en rekke kongelige personer begravet, og der finnes de to helgenskrin, som rommer levningene av Knud den Hellige og hans bror Benedikt.

Den største severdighet i St. Knuds Kirke er Claus Bergs berømte, forgylte altertavle fra ca. 1521.

Altertavlen er trefløyet med over 300 figurer. Motivet er en komposisjon over Jesu Kristi lidelseshistorie.

ST KNUDS KIRKE - ODENSE Glimt fra kirkens historie - St. Knuds Kirke har navn etter Knud 2., som levde fra ca. 1040 til 1086.

Han var konge av Danmark i årene 1080-86 og fikk senere tilnavnet "den Hellige". Da han ville tvinge de Jydske bønder til å delta i et tokt mot England, gjorde de opprør og drepte Knud, hans bror Benedict og 17 hirdmenn i den trekirken, som lå øst for den nåværende kirke. Knud ble opphøyd til helgen i 1101 og sammen med Benedict gravlagt i den nye kirken en gang på 1300-tallet.

Det gjorde at St. Knuds Kirke i sen-middelalderen ble et yndet pilegrimsmål.

Det må hav betydd gode inntekter for kirken, og i byggeperioden ble det mot gaver gitt avlat for givernes synder.

Da kong Hans døde i 1513 henvendte enkedronning Christine, som bodde på Næsby hoved Slott nord i byen, seg til maleren og treskjæreren Claus Berg i Overgade og bestilte en altertavle til kongehusets gravkirke i Gråbrødrekloster i Odense.

Denne prektige altertavle kom via flere omveier til St. Knuds Kirke i 1875, og i predellaen ses ikke bare Christine og kong Hans, men også Christian 2. og hans dronning Elisabeth. Kanskje forestiller franciskanerrmunken, som er ved Jesu føtter på altertavlen, Christines yngste sønn, som ble kjent som broder Jacob, og endte sine dager som biskop over Mexicos indianere.

I kirkens krypt langs østmuren ligger seks kongelige personer begravet, nemlig kong Hans, dronning Christine, prins Frants, Christian 2. og hans dronning Elisabeth.

http://members.tripod.de/~periglas/cathedk.html

Odense Domkirke fra 1139

Altertavle fra 1520 av Claus Berg - overført fra Gråbrødre Kirke til Vor Frue kirke i 1805, og 1885 til Odense domkirke.

Epitafler: kong Hans (Claus Berg 1513), prins Frans(1511),

Gravmæler :St. Knud og Benedikt - Innmurt i korets østmur (1582-1833), kong Hans (1513) og dronning Christine av Sachsen (1521), Prins Frans (1511), Christian II (1559) og dronning Elisabeth av Flandern (1526), Prins Hans (1532) (de to sistnevnte overført fra Ghent St. Petri (1883), superintendent Jørgen Jensen Sadolin (1559), Anna Brockenhuus og ridder Gert Rantzau til Botkamp (1580).

 

http://www.soroe-musik.suite.dk/church.htm

Sorø klosterkirke er en av de største middelalder kirkene i Danmark - den tredje lengste kirken i landet. 

Kirken er del af det anlegg, der utgjorde cistercienserklostret, som biskop Absalon lot stifte i 1162 som avløser for et tidligere benediktinerkloster, som Hviderne hadde grunnlagt ca. 1140. Kirken er oppført i munkesten. Trappen i søndre korsarm har ført opp til munkenes dormitorium. Kirken blev Hvideslektens gravkirke, biskop Absalon ligger her.

Valdemar Atterdag og Holberg ligger begravet her. Kalkmalerier - kun noen få, da disse var forbudt etter cistercienser-ordenens regler.

Spor av sen romansk dekorasjon. Kalkmalerier fra ca 1420 - munken evt. en cistercienser, som nok er malt av Morten Maler. Hovedmonumentet er skjoldefrisen, som fra 1200-tallets slutt Den er en enestående kilde til viten om stormanns- og adelsslekter på midt Sjelland i middelalderen.

Treskjæringer: Altertavle i bruskbarokk, rammen er utført av Maribo mesteren Henrik Werner, figurene av Holbæk mesteren Lorenz Jørgensen. Henrik Werner har også laget prædikestol og himmel (1650), korgitter (1653). Korbue krusifiks i nordre korsarm er

ung-gotisk - sannsynligvis laget etter brannen i 1247 - figuren er skåret i ett med korset.

Det andre krusifikset er skåret af Odense-mesteren Claus Berg i 1527 - det er Danmarks høyeste, 8 meter, ved evangelie symbolene ses relikviegjemmer dekket med bergkrystall. Innmurt i korets nordvegg ses et relikvieskap.

http://www.nyborgguiden.dk/historie/vindinge-a.htm

VINDINGE - Kirken som var viet til de sjøfarenes helgen Nikolaos, hadde også et "St. Mads alter". Kirken var herredskirke, ble under Kong Hans utsmykket av treskjæreren Claus Berg.

Eldst er en liten tavle med 3 figurer, som nok har smykket et sidealter.

Det midterste feltet viser den hellige St. Kristoffer bærende på jesusbarnet.

Den gang var det alminnelig overtro, at når man daglig så St. Kristoffer, så døde man ikke en plutselig død.

Det venstre feltet forestiller en gubbe med en T-formet stav og en liten gris, det er de egyptiske munkers patriark St. Antonios, en askesens mester.

Feltet til høyre viser en ung mand med sverd, som er opptatt av å lese i en bok, sannsynligvis den ellers ukjente helgen St. Matheus.

http://dom-guestrow.de/dom.html

Güstrow Kirke - I kirkens midskip i arkaden finner man appostelfigurer anskaffet av mesteren fra Lübeck Claus Berg omkring 1530.

http://www.naestvednet.dk/sos/dk/udflugter/udflugter_side5.htm

Fjenneslev Kirke - Gammel gårdskirke til Fjenneslev gård, eieren var av Hvide-slekten. Romansk apsis, kor og skip.

I vestenden ble det senere - i den romanske periode tilføyd to tårn. Disse tårn er sannsynligvis oppført av Absalon i slutten av 1100-tallet. Tårnene kan ikke være bygget av Asser Riig - tegl var ikke i bruk omkring 1120. Granittsøylene som bærer herskapspulpituret skal ifølge Otto Norn stamme fra Aswan i det øvre Egypt, hvor romerne hadde steinbrudd. De er dreide, og ikke uthogget - en teknikk som døde ut med romerne.

Det sengotiske krusifiks fra ca. 1525 er laget av treskjæreren Claus Berg og hans verksted.

Ved kirken finnes en runesten med innskriften "Sasser rejste sten og gjorde bro" - Sasserbro ligger i nærheten.

Kirken er berømt for sine romanske kalkmalerier fra ca. 1200.

På vei til kirken ligger tomten til familien Hvids gamle gård.

 

 

Jens Nilssøn, (1538 - 1600) - Biskop/superintendent i Oslo 1580 - 1600.

Jens Nilssøn er en av de første prestene som trer tydelig frem av norsk historie som et menneske med privatliv og følelser, den aller mest markante av Oslo-humanistene, født i Oslo, geistlig utdannet fra København, rektor ved Oslo Katedralskole fra 1563,assisterende biskop i Oslo fra 1574 og biskop fra 1580.

I 1581 dør hans lille datter Cathrine, bare tre år gammel. Jens Nilssøn rir på dette tidspunktet gjennom Telemark, der, ifølge ham, en rå og ukultivert befolkning lever omgitt av fæle fjell og villdyr. De onde anelsene slår ham. Da han kommer ned til Sande prestegård i Vestfold, er en del av vennene hans møtt frem for å bringe ham det sørgelige budskapet.

Jens Nilssøn har selv skildret sorgen:

Sover Cathrine nå? Du, som før var foreldrenes glede

har nå den grusomme død skjenket deg en evig søvn?

Tier du nå? Og kan ei ved vår gråt og klage beveges?

Søte Cathrine, mitt barn, tier for evig du nå?

Akk, hvor ofte har fordum de yndige rosenleber

gledet din far og din mor, hver gang du gav oss et kyss?

Og når du slo de små armene om oss og holdt oss om halsen,

klemte oss riktig fast, elsket vel du også oss.

 

Nå har sykdommen favnet deg, nå har den grusomme, fæle

smittsott revet deg bort uformodet og brått.

Årene tre og måneder seks og like så mange

dager levde du her, det var din livstid hos oss,

derfor kan ei din mor holde opp å nages av sorgen,

derfor er hennes gråt voldsom og holder ei opp.

 

Faren trøster seg med at Cathrine nå skal ta del i den himmelske glede,  og det på ekte luthersk vis: Hun skal synge Jesu pris, og fryktløst blande sin stemme i englekoret. Hennes små ben skal hvile i jorden, men gjenoppstå på nytt ved det siste basunstøt. I mellomtiden skal hun leve i glede hos Gud Fader, og glede også ham.

Men døden er til fordi mennesket er ondt. Vi forakter Gud, selv ligger Han fattig og arm på vår sti. Likevel dekker skjulende skyer de jordiske land. Luften er tykk, over oss ligger grå tåke. Det er jærtegn, kanskje blir vi selv styrtet ned i splid, kanskje vil Herren dekke oss til med et knugende mørke.

Jens Nilssøns visjon av de siste dagene er ikke så mye annerledes enn den vi møtte i "Draumkvedet", det store visjonsdiktet fra norsk middelalder der Olav Åsteson forteller hva som hendte ham på hans ferd gjennom dødsriket. Fienden i hulene dypt under oss bruker all sin kunst og flid for å få oss i snarene. Han ligger i bakhold både netter og dager og har mordlyst i sinne. Med ransmannens kløkt speider han alle de veier vi går. Luften forgifter han med gruelig smitte. Også krigen er hans verk. Han dynger onde på onde, anslag på anslag. Lenge har det onde regjert slik at vi synes de ikke kan bli verre enn det nå er.

Er det skrekkbildene fra krigen i 1567 som svever foran Jens Nilssøn? I følge en norsk kilde brente de svenske hærfolkene hver gård og sparte ikke noe menneske da de denne sommeren trakk seg vekk fra Østlandet etter å ha blitt slått tilbake foran Akershus. Selv de syke og gamle på Oslo hospital lot en brenne levende inne. Jens Nilssøn reflekterer dette i sitt sinn, både sorgen over Cathrines død og minnet om tidligere grusomheter.

De etterlatte skriftene avspeiler reformasjonsbispens åpenhet overfor alle sider ved livet: gleden over Guds natur, takknemligheten for hans andre hustru Anna Glad, som virkelig gjorde ham lykkelig slik navnet sier. Hun var 32 år yngre enn ham, og skjenket ham fem barn, hvorav to levde opp.

http://www.slekt.org/books/quisling/gaard1/007.html

VISITASREISE 1588

- biskop Jens Nilssøn på visitasreise var kommet til Gjerpen, gjorde han den avdøde lagmann lensherre Henrik Brokkenhus's den ære å forrette ved hans begravelse 10/2. Dette står det en meget utførlig beretning om i hans visitasbok, som her delvis gjengis:

"Samme dag, straks biskopen var kommen, gik han hen i kir­ken og saa graven, som er gjort til salig Pros's lig. Samme dag var det skyveir og sne formiddag; mod aftens tid klaret det op, og solen begyndte at skinne.

Den 10de februar drog bispen og hr. Hans Hjort (presten paa Gjerpen) til Skien. Og som de kom noget paa veien, kom Peder Iversen og Knud Knudsen imod bispen og talede med ham og antvordet ham en fortegnelse over salig Pros's slegt og byrd og liv og tenest. Samme tid begjærede de, at bispen vilde komme ned til byen og være deres gjest om aftenen. Saa reiste de alle ned til byen, hvor bispen besøgte det herberge, som var bestilt til ham hos raadmand Iver Christensen, Jørgen Ansbachs svoger. Der gik bispen op paa sit kammer og satte sig til at skrive en times tid. Siden for han op til Gjerpen igjen, hvor han blev om nat­ten, idet han for den med invitation fra Peder Iversen og Knud Knudsen til ham sendte raadmand Laurits Hansen undskyldte sig med, at han den aften ikke havde tid.

Samme dug smukt, klart solskin, nordenvind og intensum fri­gus (d. e. sterk kulde).

Den 11te februar kom hr. Thomas Andersen (sognepresten i Skien) tidlig om morgenen op til bispen paa Gjerpen og talede med ham om sangen, som skulde ske for liget, og om degnene, som skulde bære lysene for liget.

Kl. 9 drog bispen og hr. Hans paa Gjerpen ned til byen for at følge salig Pros's lig til sin legerstedt udi Gerpene kirke. Da mødte hr. Jens (Jenssøn) fra Bamble bispen og fulgte med ham ned til byen, hvor de gik hen i bispens herberge hos Iver Chri­stensen. Der kom til dem hr. Peder Vemundsen[6], hr. Thomas Andersen, hr. Jens (Nilssøn) paa Hollen, hr. Laurits (Matssøn) paa Saude og hr. Hans Hjort og talede med ham. Saa gik bispen og presterne hen udt Pros's gaard[7] og tøvede der lidt, medens de satte liget paa ligvognen eller ligslæden. Derpaa kjørte de liget med 1 hest til Gerpen kirke, saa gik 12 degne med vokslys, saa gik presterne og alt kleresiet. Saa kjørte Peder Iversen, Knud Knudsen, Fredrik Lange[8] og Laurits Lystrup[9]. Dernæst fru Kir­sten (enken), fru Margrete[10], jomfru Ulfhild[11] og de andre fruer: fru Ingerd[12], fru Dorthe Lindenow[13], fru Dorthe Ravensberg[14], fru Dorthe Juel[15], og jomfruerne allesammen. Derefter kjørte bispen, hr. Peder Vemundsen[16], Skiens borgermestere og raad, som siden bar salig Pros's lig ind i kirken og satte det i koret, indtil præ­dikenen var endt. Bispen prædikede over teksten Rom. 5: For syndens skyld kom døden i verden. Da prædikenen var ude og liget var begravet i Gjerpen kirke straks ved koret, blev sunget salmen: Nu lader os hans legem begrave, hvorefter Fredrik Lange traadte frem i koret og havde en orats (tale) til alle, som havde fulgt den salige mands lig til sin hvilested, ædel og uædel, læg og lærd.

Da alting var ude, gik bispen som snareste hen i prestegaarden paa Gerpen og op paa sit kammer, hvor Peder Iversen og Knud Knudsen kom efter og begjærede, at han vilde komme til byen som gjest. Straks efter drog bispen til byen og gik til Pros Lau­ritsens efterlevende hustru, hvor der var til gjest: Peder Iversen, Fredrik Lange, Knud Knudsen, en stor hob prester: hr. Peder Vemundsen, hr. Thomas Andersen, hr. Peder paa Tjødling, hr. Laurits paa Hedrum, hr. Jens paa Hollen, hr. Søren paa Bø, hr. Laurits paa Saude, hr. Hans Hjort, hr. Jens paa Bamble, hr. Peder i Eidanger, hr. Jesper i Drangedal. Ligeledes disse fruer og jomfruer: fru Dorthe Lindenow, fru Margrete Brede, fru Dorthe Ravensberg, fru Ingerd Litle, fru Dorthe Juel, jomfru Ulfhild Ivers­datter, jomfru Barbara Brede, jomfru Anne Lindenow, jomfru Boel Galle, jomfru Karen Galle, jomfru Emmerents, jomfru Alice, Lau­rits Lystrups datter, og jomfru Sofie, Henrik Brokkenhus's datter[17]. Ligeledes begge borgermestrene i Skien, Peder Skriver og Peder Jørgensen, Peder Jørgensens fader og andre raadmænd, deriblandt Iver Christensen, Verner og Laurits Rasmusen og mange andre, baade av raadet og borgere i Skien.

Samme dags aften, der klokken kunde være 8, gik bispen der­fra og hen i sit herberge.

Samme dag smukt, klart solskinsveir, nordenvind og haard frost."

 

MED BISPEN OVER LUSETJERNET I 1594

Vi skal her få høre om hans reise gjennom Holmlia i 1594, nesten 250 år etter svartedauden. Bispen startet da på en lengre visitasreise i Viken og Båhuslen, som tilhørte Norge den gang. Reisen foregikk på senvinteren og bispen fulgte den gamle vinterveien sørover. Denne gikk gjennom Holmlia og over Gjersjøen.

For biskop Jens Nilssøn startet den 1.mars 1594 med et måltid hjemme i bispegården i Oslo. Hos seg hadde han sin svigerfar og sin svigersønn, henholdsvis borgermester Oluf Glad og skolemester Jacob Wolf. I 12-tiden, etter endt måltid, la han avgårde på sin visitasreise. Reisen foregikk med hest og slede. En kar hadde han sendt i forveien til Ås (i Ås kommune) og med seg hadde han bare en skoledegn og sin egen dreng, foruten "de folck som vaare met skiushesterne".

Turen gikk over Gjeitabru, forbi Oslo Hospital og over Ekeberg. Den videre beskrivelse, med sine feil og mangler, skal vi gjengi i sin helhet;

"Saa therfra i synder och sudoust til Liabro en 1/2 mil fra byen, saaoffuer broen i synder och henn til en liden bro nu nyligeng iort, en 1/2 fiering fra Liabro, vnder huilcken lille bro rinder en beck kallis Hougtho becken som kommer østen aff marckenn, och løber vester hen, i siøen ved Huidebiørnn. Och vaar der slemt at komme offuer samme beck. Saa droge wi derfra i synder til en gaard kallis Lijd paa den høgre haand, liggendis 3 fieringer fra Liabro. Saa derfra i synder en 1/2 fiering til it lidet vand kallis Liusekiern 2 pilskud langt och 1 pilskud bred der droge wi i synder langs ad samme vand, och var der megit vand paa jsenn at det gik noget nær op i sleden. Saa therfra i synder 1/2 fiering til Gierdesiøen, der haffde wi en gaard kallis Vasbaatnen liggendis paa den høgre haand 1 pilskud fra veyen."

Det vi fort kan se er at det er to feil i beretningen. Bekken det refereres til som "Hougtho becken" kan ikke ha rent ut ved Hvitebjørn, det var det Hvitebjørnselva som gjorde, eller Gjersjøelva som den nå heter.

For det andre må bispen ha kommet over Lusetjernet før han kom til gården Li. Her er altså rekkefølgen byttet om.

Det vi ellers kan notere oss er at bispen omtaler Liabro som en bro, og ikke som en gård. Ljabro gård må ennå ha ligget øde. Dessuten får vi vite om "en liden bro nu nyligen giort". Sannsynligvis må Hauketobekken ha vært navnet på bekken som renner gjennom Prinsdal og ut i Ljanselva ved Hauketo. Over denne har det altså nylig blitt satt opp en bro. Plassen Asperud under gården Lerdal har tidligere blitt kalt Aasbru, trolig etter den samme broa.

Bispen dro videre over Lusetjernet, som fram til annen verdenskrig lå nedenfor Holm gård, - omtrent der det i dag ligger et gatekjøkken. Han angir tjernets størrelse til å ha vært to pilskudd langt og ett pilskudd bredt. Ut fra det kan vi anta at Lusetjernet må ha vært minst 2-300 meter langt og vel halvparten så bredt.

Fra Lusetjernet dro han forbi gården Li, men uten å nevne gårdene Holm og Ås på Holmlia. Dette til tross for at han må ha passert midt i mellom dem. Trolig har derfor disse gårdene fortsatt ligget øde, ihvertfall vinterstid.

Mer enn 30 år før bispen foretok sin reise hadde Lille Rolv ervervet både Ås og Li. Li var vel da den mest attraktive og ble gjenreist. I 1609 får vi høre at Li gård brenner og det blir satt opp ny bygning der. Konklusjonen vi må trekke for Holmlias del er at det ikke kan ha bodd folk fast på gårdene her, Holm og Ås, i 1594

 

En visitasreise i 1594.

La oss følge Jens Nilssøn på en visitasreise. Den er skildret i hans visitasbøker, og er ikke bemerkelsesverdig på noen måte, men gir et lite innblikk i de reformatoriske bispenes hverdag.

Grytidlig om morgenen 2. september 1594 bryter Jens Nilssøn opp fra Vålen, hans sommersted rett utenfor Oslo, som i dag er Vålerengen prestegård. Han har med seg to av sønnene sine fra første ekteskap, og drengen Oluf Borgerssøn. De er til hest, ferden går vest- og nordvestover mot Akers bro. Jens Nilssøn er en venn av astronomen Tyge Brahe og selv en opplyst mann, svært interessert i naturvitenskap, ikke minst i vær, vind og stjernenes vandring.

Jens Nilssøn er 57 år, fremdeles en frisk og rørig mann. Men det er en lang og slitsom reise han har foran seg. Nøyaktig skildrer han veien de rir i morgengryet: broene, skogholtene, veikrokene, bakkene, gårdstunene de krysser, topografien, avstandene angitt med pilskudd eller mil. Alt er skrevet ned, også et og annet sagn som knytter seg til landskapet. Det er fortidens landskap, klart, fint septembervær, litt dis fra morgenen av, stille, bispen har notert det også. Hele dagen rir de. Først ved Midtskogsteinen, klokken tre om ettermiddagen, hviler de og bytter hester. Derfra drar de forbi "St. Oluffs kilde", uten at bispen med et ord nevner hva han som reformasjonsbisp tenker om troen på den livgivende kraft slikt kildevann har. Først sent på kvelden kommer følget til Hole prestegård. Straks de er kommet dit, går bispen inn på sitt rom. Han får mat, og spiser alene. Så går han til sengs.

Neste morgen, 3. september, besøker Mester Jens Hole kirke, skriver Oluf Borgerssøn, som har ført visitasboken - i alle fall det meste av den - i pennen. Før gudstjenesten begynner, blir barnet til Hans Hermansen døpt av presten Anders fra Norderhov, og barnet ble kalt Judith etter den første konen til Hans. Hva barnets mor hadde å si til dette navnet, tier historien om. "Far ut du urene ånd, og gi den hellige ånd rom!" Djevelens ånd måtte først utdrives av barnet. Deretter slår presten korsets tegn foran ansiktet og brystet til barnet og sier: "Ta imot det hellige korsets betegnelse både på ditt ansikt og bryst." Deretter ber Anders flere bønner, blant annet den såkalte syndflodbønnen: "O, allmektige, evige Gud, du som ved syndfloden etter din strenge rettferdighet har fordømt den vantro verden, og etter din store barmhjertighet reddet din tro tjener Noa og syv andre . Og lot drukne den forherdede farao med alle sine i Det røde hav, og førte ditt folk Israel igjennom med tørre føtter. Med hvilket du beregnet den hellige tilkommendes dåp og ved din kjære sønns, og vår herre Jesu Kristi dåp har du helliggjort og innsatt Jordans flod og alle andre vann til salighetens bad og en rikelig avståelse av synden.  

Vi ber det ved den samme grunnløse barmhjertighet at du vil nådig se til denne din tro tjener Judith og med en rett tro i ånden henne begave, at ved dette saligheten bad måtte drukne og undergå alt det som henne av Eva er medfødt, det er den synd som Eva gjorde. Og at hun må skilles fra de vantro menneskenes tall og bli bevart i den hellige kristenhets ark, alltid brennende i ånden, glad i håpet tjene ditt navn, at hun må få det evige liv og salighet som du har lovt henne."

Etter disse ordene døper Anders så barnet i Faderens, sønnens og Den Hellige ånds navn. Noen  bondekvinner, Laurits skredder og bispen selv stod faddere. Ikke minst på grunn av den siste får pikebarnet en ærerik dåp. Først nå kan moren ta på henne dåpsskjorten.

Etter dåpen synger menigheten, og deretter går presten Hans opp på prekestolen i Hole kirke og "trakterer" et stykke av evangelisten Lukas, nemlig det som handler om mannen som falt blant røvere og som ble reddet av den barmhjertige samaritan.

Jens Nilssøn har lyttet oppmerksomt. Det er hans oppgave å veilede og undervise prestene i hvordan de skal holde sin søndagspreken, hvordan de skal gjøre ordet levende, spreg udfryktighet og tenne en glødende tro. Han selv er ikke bare dikter, den ledende skikkelse i en krets av lærde humanister, han er også sjelehyrde og en ydmyk Guds tjener. Etter at presten har holdt sin preken, er det bispens tur. Og han gjør det som han er vant til å gjøre, skriver Oluf Borgerssøn: Han formaner menigheten. De skal frykte Gud og elske Hans ord og lytte til det. Dessuten må de vise geistligheten og øvrigheten både lydighet og ære, og gjøre dem den tjeneste som er dem pålagt.

Ofte pleier bispen å oppfordre menigheten til å ta vare på kirkehuset. Det trenger han ikke her. Hole kirke er "temmelig velholden" både utenpå og innvendig, skriver Oluf Borgerssøn. Taket er nylig forbedret og dekket med tjære, "brædd med bek". Etter gudstjenesten spiser Mester Jens middag hos presten Hans. Deretter gir han seg i vei igjen. Det er smukt solskinn, nordavind, men stille vær. Dagen etter holder han selv preken i Norderhov kirke, og etterpå formaner han menigheten på samme måte som han har gjort i Hole.

Neste dag er turen kommet til Jevnaker kirke. Igjen den samme nøyaktige tids- og stedsangivelse, den samme utrettelige interessen for øyer, bukter, skogholt, bekkedrag, broer, den samme omhyggelige nedtegnelsen av værforholdene.

I Jevnaker der det igjen presten som holder gudstjeneste og bispen som lytter, og sikkert veileder. Men etterpå eksaminerer og overhører bispen "unge folk", det vil si at han stiller dem spørsmål fra katekismen og Bibelen. Dersom de skal kunne gå til sin første nattverd, må de vite noe om Guds ord og Jesu budskap, og bispen ønsker å forhøre dem og formane dem.

Etterpå holder han sin vanlige tuktens tale for menigheten; dessuten ber han dem om å vøle på kirken. Den er svært forfallen, det fins blant annet ikke noe loft som duger, verken i koret eller i kirken.

Slik kan vi følge bispen videre: i barnedåp og bryllup, til overhøring og gravferd, i gjestebud og på regnvåte, lange rideturer gjennom uveisomme trakter. Ofte får han med seg en nistepakke fra prestekona i bygda før han drar. Til gjengjeld gir han henne alltid en liten pengegave, og putter også noen skillinger i hånden på prestebarna idet han sier farvel.

Overalt snakker han med prestene, anbefaler dem å lese den og den boken, holder møte med dem, lytter til hva de har å si, gir dem råd og innsetter ny prost etter deres ønske når den gamle er død, slik han gjør på septemberferden i 1594.

Han er et reisende bispekontor, og dessuten en folkets mann som sitter til bords med adelsfolk, bønder og håndverkere. Visitasboken hans viser et samfunn der folk fra alle stender omgås hverandre på den mest naturlige måte.

Utdrag fra den originale skildringen av visitasreisen som startet 2. september 1594:

Samme dag som var den2 .september 6. time mututina (om morgenen) drog bispen i visitas henad Ringerige, fra Vålin (Vålerengen), og havde han med sig først sine sønner Chrisopher og Effuert Jenssen, så og Anders Nielssen, og sin dreng Oluff Borgerssøn. Og lidt tilforn sendte han i veien herr Claussis choral Michel Matzenn medtaget.

Så drog vi fra Vålin i nordvest over Provsteengen og i vest så i nord og nordvest til Agersbro, så i vest nordvest op for en backe om Agers kirke, hvilken vi havde på den høire hånd, strax ved veien.

Så droge vi fra Ager i vest nordvest 2 eller 3 pilskudd til en gård (som) heder Lille Ager, liggendes på den høyre hånd strax ved veyen, der nordenfor, noget til øster ligger en gård (som) heder Steen, 2 pilskudd fra Lille Ager. Fra Lille Ager for vi i vester en 1/2 fierding til 2 gårde (som) kaldes Frogner liggendes strax ved hverandre i sønder og nord på den høire hånd, så derfra i vester over en liden skoug til Skådin (Skøyen), der som Johan Venstermand bode, halvparten av 1/2 fierding, og havde vi den på høire hånd, og Ladegårdsøen (Bygdøy) på den venstre hånd 2 pilskudd i sønder fra Skådin. Så fra Skådin i Sydvest over en liden bro, til en gård (som) heder Hof, som salig Oluff Glad havde, liggendes på den høire hånd strax ved veyen. I sønder fra Hof ligger 2 gårde (som) heder Bestum i sønder og nord fra hinanden, dem havde vi på den venstre hånd, 2 pilskudd fra Hof. Så for vi derfra i vester en 1/2 fierding til Fåbro, der over i sydvest og havde vi en saug på den venstre hånd ståendes strax nedenfor broen. Denne elv, Fåelv (Lysakerelven), løber sønder ud 3 eller 4 pilskudd om en ødegård (som) heder Sollerud liggendes østenfor elven ved et laug (vann) som kalles Makril laug. Og kommer denne elv fra Ringerige av et vand (som) kalles øvre Flotoren (Flåtevann), liggendes i øster fra Norderhov 1 mil udi ålmarke, og er en 1/2 fierding langt (og) 2 pilskudd bredt, strecker sig i nordvest ogs ydøst, og rinder det i udi sydøst 1 pilskudd, udi yttre Flotoren, som er henved en 1/2 fierding langt 1 pilskudd bredt (og) strecker sig i sydøst, så løber det i et vand (som) kalles Houkevand, liggendes i sydøst fra yttre Flottoren 1/2 pilskudd, er det et trind vand, 2 eller 3 pilskudd bredt (og) lige så langt, løber det i sydøst 1/2 fierding udi et vand (som) kalles Svatevand, 3 pilskud langt (og) lige så bredt.

Så fore vi fra Fåbro i nordvest tredie parten av 1 fierding til Margrete Clausdotters gård, Jader (Jar), liggendes på den venstre hånd ret ved veyen, udi østre Bergems (Bærums) herred.

 

http://forn-sed.org/ni-heimer/artikler/13.shtml

Et sagn fra Telemark, skrevet ned i 1595.

Til Vallarhaugen i Flatdal i Telemark, er det knyttet et særskilt sagn. I 1595 var Oslo-bispen Jens Nilssøn på besøk i Telemark, da fikk han høre følgende:

"Saa op for en backe i nord 2. pilskud til en gaard heder Aass. Der fore wi frem i gaarden och taledt met quinden ther sammestedz om it horn som skulle vere kommen aff en houg liggendis strax norden for gaarden heder Vallerhoug. Da suaret quinden, at samme horn vaar fallet vdj arffueskiffte, och er nu paa en gaard ligger vdj Huidesiø kallis Øsenaa. Medt dette horn haffuer thet sig saaledis, at en bonde som ther bide vdj fordum tid ved naffn Gunder Giesemand, hand drog om Juletid fra Hierdall och hiem til sin gaard, och som hand kom frem Vallerhoug, da raabte hand och sagde: hør du drog i Vallerhoug, stat op oc giff Gunder Giesemand dricke. Da suaret den i hougen, ia, och giff hannem dricke, icke aff thet beste och icke thet verste. Der forne Gunder hørde dette, saa kiørde hand paa hesten, da kom der en vd aff hougen, oc kastet hornet effter hannem, oc ramte hesten bag paa lendene, der effter gick baade haar och hud bort. Och samme horn falt ned i veyen, saa tog Gunder hornit op met en skudhiørne (et slags øxe saa kallit) ved saadan manering, och førde det hiem met sig til sin gaard. Och siden naar de drucke aff samme horn, oc sloge det imod bordet, da bleff ther strax slagsmaall aff imellum saa mange som i stuen vaare."

I dette sagnet er det drag, ikke minst drikkingen, som minner om gammel skikk med å drikke minneskåler. Å besøke en haug, tilholdsstedet til den avdøde i slekten, får oss til å tenke på ofringen som noen steder ble utført til slike vettehauger. Dette er en gammel skikk knyttet til jul fra gammelt av.

 

BISKOP PÅ VISITT

Skien 1596: Skien latinskole får stort besøk av Jens Nilssøn, den første protestantiske biskop i Oslo, Hamar, Skien og Gjerpen.

Etter som at kongen erklærte Skien kjøpstad i 1358, så er det jo en selvfølge at Skien har fått en Latinskole der unge gutter skal få sin lærdom.

Jens Nilssøn skal se til at alt er i skjønneste orden og at guttene er fornøyde. For kanskje han velger ut én som kan få sin store mulighet til å komme til København.

"Ja, det er min plikt å se til at samtlige latinskoler, under mine regioner, ikke mangler noe. Jeg er svært lei meg for at jeg ikke har vært her i Skien tidligere", sier en reisevant Jens, som i de siste årene har reist land og strand rundt her i Norge.

 

 

 

 

 

Hallvard Gunnarsson

Utdrag fra "Oslo - 1000 år i ord og bilder", Andresen og Butenschøn AS 1999.

Hallvard Gunnarsson (ca. 1548 - 1608) var prest, forfatter og magister, han skrev skolebøker og lyrikk på latin. Han kom opprinnelig fra Sarpsborg, men endte som lektor ved Katedralskolen i Oslo, og var ikke så lite av en alvorsmann. Sammen med bl.a. biskop Jens Nilssøn regnes han med blant "Oslo-humanistene". Hallvard Gunnarsson skrev i 1602 en "Norges Krønike" (Chronicon regum Norvegiae), der han blant annet klaget over at selskapslivet i byen så helt hadde skiftet karakter. Før, sa han, hadde folk pleid å lytte til det de eldre fortalte om gamle dager og om svunne tider. I Hallvard Gunnarssons egen samtid derimot hadde gjestebudene og selskapene utartet til rene drukkenskap og de villeste utskeielser. Han likte det svært dårlig.
Bedre likte han selve byen han bodde og virket i, det viste han da også i sine dikt. I det store poemet "Akrostichis" skildret han hele Christian IV's kongebesøk ved hyllingen i 1591 og trakk samtidig inn levende beskrivelser av byens landskaper med i sammenhengen - bønder som kom inn fra landsbygdene for å delta i seremoniene, soldater, gamle koner, borgerskap og taffelgjester. I sentrum av diktet står to gjetere, Thyrsis og Corydon, som fra Akersdalen ser opptrinnet med hyllingen og alt som foregår rundt den nede på festningen.
Oslo-humanistene var ikke diktere i vår forstand av ordet, men kan leses med kulturhistorisk utbytte også i dag. De var vitnesbyrd om at noe var i ferd med å skje i byens åndsliv. Noe nytt var på vei i kunst og diktning også i vårt land - selv om de i første omgang bare representerte et blaff av kulturutfoldelse.
Vel skrev Hallvard Gunnarsson idylliserende dikt, men vi skal huske på at byen og dens omgivelser var meget av en idyll på 1500-tallet - tjærebredde hus med takstoler og ljore, trange gater, trebrygger og sjøboder, kramboder, verksteder og gårder med fjøs og låver som en naturlig del av bybildet.

 

Arostichis (oversatt fra latin av Egil Kraggerud):

Thyrsis:

Mens geitene gresser, fortell om du har noe verdt å berette,

hvorfor er husene i Oslo så fulle av fremmede herrer?

Hva betyr den klang av trompeter nede på Borgen?

Hvorfor stiger ustanselig leverop mot himmelen?

Havn den kalles, plassen; omgjerdet er den med kraftige murer.

Corydon:

Nede på Sjellands sandige strand der ligger en storby.

Høye tårn og tak den mot skyene hever; og dithen

kom for en stund siden rikets ypperste adel tilsammen,

de skulle følge Daphnis hitopp til Norriges kyster.

Nu er han kommet hit på sine velutrustede skibe,

over det veldige hav har vinden ham ført, opp til Viken,

her hvor havets vrede og bølgenes fiendskap ei merkes.

Straks da Nesoddens skarpe skipsstavn var rundet av flåten,

spydde kanonene ild og røk og skuddene rystet

jorden og fylte vidtomkring luften med heftigste bulder,

Frysjas vanne selv fløt forferdet tilbake fra fjorden.

Mannskapet berget de svulmende seil, og farten fikk ende.

Nu føres Daphnis til Borgen av edlingers tallrike skare

for å motta av dem vårt rikes scepter; en stridshest

bærer fyrsten, tvefarvet er den, med hvitlige flekker,

steilende står den og fekter med sine forben i luften.

Folket roper og ønsker den kommende glede og lykke,

glad er det selv til sinns og viser det klart ved sin hyllest.

Nu vil de store herrer, fritt, som det alltid var skikken her,

utpeke ham til monark og enstemmig overgis rikets

tøyler til ham og hylle ham her som sin kronede konge.

Hyllingen:

Foran Borgen er det en plass, en yndig slette,

grønn av forårets urter og gress, hvor vi gjerne fordriver

tiden spaserende, men hvor også alvor kan herske.

Her vokser ikke et tre, men så jevn er den allesteds sletten,

at det må kalles et særsyn, så overskuelig er den.

Skyggeløs ligger den også sommerdagen igjennom.

Langt fra det urene vann nær byen er dette. De rene

bølger skyller om plassen, skyller og flyter tilbake.

Fast og kraftig ses her bygget i dag en tribune;

rommelig, vendt mot syd og vidt og bredt synlig den står her.

Midt på den løfter et sete seg høyt opp over de andre:

Kongens trone er det, og den glinser av gull og demanter.

Hele tribunen er kledt rundt om med rødfarvet klede;

også tribunens gulv er dekket dermed. Opp til tronen

fører en velbygget trapp, også den betrukket med purpur.

Dessuten er det et stenkast mot nord reist en annen tribune,

uten den førstes strålende sir og litt mindre enn denne.

Her har de unge jomfruer plass og de fornemme fruer

for at de bedre skal se det hele når kongen blir hyllet.

Åttende juni er inne, det går mot den ellevte time,

da kommer fyrsten ned fra Borgen der oppe, den høye,

kledt i strålende skrud med en tallrik æresvakt om seg.

Hesten han rider er veldig, med brystplater prydet og purpur,

ørene spisser den, kaster i vrede med hodet, vrinsker,

steiler og tygger sitt bissel, så skummet flyver og springer

hit og dit omkring blant det gående følge, men fyrstens

fromme hånd holder tøylen, og vel vet han dyret å styre.

Paukers buldrende klang og basuners festlige toner

lyder i taktfast rytme og verden stanser og lytter.

Nei, men se på kongens ansikt, det inntar en ganske!

Hvor det er herlig formet og slik uforlignelig anstand!

Øynene blanke som stjerner, kinnene friske som roser,

og så den unge alders glade og herlige ynde!

Adel gir seg tilkjenne og dyd i hans velskapte legem,

og i hans ansikt leses den godhet som bor i hans hjerte.

Folkemengden er svær; fra alle kanter av riket

kommer den og , ti så har kongen forordnet på forhånd.

Ulærd og lærd strømmer til og unge og gamle til hope.

Borgerfolk og bønder og kjøpmenn fra kyster langt borte.

Koner og piker er med og vil se, og verdige prester

sammen med den studerende ungdom, alle så strir de

om å stå først, så best de kan se den opphøyde konge.

Alle hilser de kongen med leverop, rett ut av hjertet.

Landets frie bisper var alle tilstede; for lærdom

fromhet og hederlighet og troskap så velkjent at derom

kan min muse vel tie.

(....)

N føres kongen til sæte; de fornemste stiller seg rundt ham.

Alle tier. Nils Kaas står frem, begge rikenes kansler,

likså fornem av byrd som ærverdig ved visdom og lærdom,

aktet for sin dyd og kjent for fromhet og gudsfrykt.

Høyt på tribunen står han og taler, den lærde og tapre

herre, med skinnende halskjede står han til venstre for kongen.

Selv leser han edsformularen høyt opp og med flytende stemme.

Derpå stiger alle, i rettmessig rekke og orden

opp på tribunen; først kommer de som har arvet berømte

navne fra fedrene; nest etter dem de rettskyndige lagmenn,

om deres trinne hals henger kostbare kjeder; demanter

stråler fra hvert eneste uverdige ledd. Så prestenes rekke

og iblant dem jeg selv, uverdig men likevel tilkalt.

Sammen med alle de andre stod jeg for tronen og lovet

fyrsten troskap med ærlig sinn, knebøyende stod jeg.

Gud er mitt vitne at dette er sant. Og la ingen meg laste,

at jeg omtaler dette, det har jo dog virkelig hendt seg.

Der kommer borgernes skare med stedenes borgermestre

opp ad trappens trinn for å bringe fyrsten sin hyllest.

Hendene løfter de, sverger de ord som blir lagt dem i munnen,

nemlig gudfryktig å fastholde forbund med kongen.

Også bøndene kommer, de står på den høye tribune,

svergende herrens utvalgte troskap, de som de andre,

og som det alltid var skikk. Fra mange kanter de kommer,

hver en landsdel har sendt sine frommeste, ærligste menn hit.

Ikke så få er kommet helt fra de nordlige egne,

men av dem som på denne høytidens dag er tilstede

hører de fleste til dem som pløyer de sydlige daler.

Dog var der også landsmenn rundt om fra Opplandets bygder,

Hedemarken, velsignet så rikt med markenes grøde,

Gudbrandsdalen og Østerdalen er begge tilstede.

Romerike har sendt sine griske bønder til festen,

du høysinnede Borgesyssel, har også sendt bønder.

Viken har skipet flere til fyrstens fest; der er også

noen fra dem som bor langt borte i Agderske egne.

Telemarken, rikt på det snehvite kveg og på fløte

har fra de høye fjell sendt folk til festen for kongen,

at de skal bringe hans herredom den skyldige hyllest.

Kledt etter fedrenes eldgamle skikk, ti hos dem er

enkel og tarvelig klededrakt slett ikke foraktet.

Således dekker de legemet blot med almindelig vadmel,

uten at tøyet av håndverksfolk er valket og farvet;

hjemmegjort er også den hodebekledning de bruker.

Håret når dem til skuldrene ned, ja endogså lenger.

Om de spenstige lender er snøret et kunstløst belte,

og ifra det henger koggeret ned og den krummede bue.

Grove bondestøvler skjuler de kjødfulle føtter.

Dette folk var ganske visst før en villsinned stamme,

nu derimot er det menneskevennlig, saktmodig og trofast,

gavmildt tillike og gjestmildt mot reisende. Aldri det hender

noen at fra dem han må gå på fastende hjerte.

Bordet bukner ved natt som ved dag under smakelig føde,

den kan den som kommer få del av, om han er hungrig

eller hans strupe brenner av tørst.

(.....)

Foran kongen de bøyer ei kne, men enfoldig de sverger

alltid å holde sin pakt med kongen ubrutt og hellig.

Hver som i følge sed og skikk var innkalt til festen,

har nu svoret sin mektige konge en ed, og den fromme

kansler takket med velvalgte ord den forsamlede mengde

og et siste farvel han bød dem alle. Således

var nu den hele høytidelighet efter sedvane fullført,

og med øket heder seg fyrsten ned fra sin trone.

Da bryter mengden ustyrlig inn hvor den før var stengt ute;

Kledet som hele tribunen var prydet med, river den sønder

- slik det alltid var skikk, når kongens hylling var fullbragt -

river det av, og river itu, og river det til seg,

river det fra hverandre og river det sønder i laser.

Raseri har grepet menneskene, klær blir flenget,

skarpe tollekniver blir svunget og blodstrømmen flommer.

Noen lugger og noen skjeller og noen klorer

for å få med seg den minste lapp av det attrådde kledet.

Den som kunne få med seg noe av kledet var storglad,

og som en hellig ting, som lenge skulle bevares,

tok han det med seg hjem; stolt viste han frem det til alle.

Jacob Jacobsen Wolf

Født 24 aug. 1554, Odense.

Død 31 mar. 1635, Sjælland.

Efter Odense skole kom den unge Jacob Wolf i 1572 til Ribe Katedralskole, lot sig herfra, ikke usannsynlig gjennem sin farbror [Jacob i Slesvig by], engasjere først som domesticus og ganske kort etter som anamuensis hos general-superintendenten dr. Paul Eitzen i Slesvig by.

Denne tjeneste har neppe strukket seg over et helt års, han sannsynligvis tatt en siste finpuss på sine studier innen han i en alder av 20 til 21 år blev dimittert fra Ribe skole til Universitetet i København. Her kom han høyt i gunst hos universitetets patron, den mektige kansler Nils Kaas, som i 1577 tok ham i sitt hus og siden ikke tapte ham av syne.

Wolf har nok gjort skoletjeneste i Odense innen han i 1581 tok den laveste akademiske grad, baccalaurgraden, og i 1583 ble han overasket av - uten å søke å få stillingen som rektor i Ringsted. Det var kansleren som stod bak.

I februar 1584 ble han rektor ved Oslo Katedralskole, overtok dette embede på sin trolovelsesdag 27. august 1584, og et år senere - 4. oktober 1585 fikk han geistlig innvielse av sin tilkommende svigerfar, biskop Jens Nilssøn. For å hjelpe på levemåten fikk han ved kongebrev av 29. februar 1584 tilsagn om det første ledige kannikstilling i Oslo Domkirke, men opnådde først 31. aug. 1587 brev på en beskjeden præbende i Viken, Thingvolds præbende av Domkirkens gods, og efter kongeskiftet blev 14. juni 1589 det tidligere kongebrev av 1584 fornyet, hvorefter han tillike fikk Hofs præbende av Mariakirkens gods.

I Oslo tilhørte Wolf humanistkretsen, som samlet seg om biskop Jens Nilssen, og han må i denne krets som i sin lærervirksomhet ha vunnet anseelse, siden biskopen tilegnet ham sitt i 1586 utgitte dikt Idyllion de cordis hvmani pressvra et anxietate etc. og der kaller ham "humanissimus vir, doctrina pariter et virtutibus eximie decoratus, scholæ Asloensis in Noruegia rector fidelissimus, suus gener et amicus charissimus"

I mars 1594 reiste Wolf til København, hvor han tok magistergraden 7. mai og nok har besøkt sin velynder kansler Nils Kaas [død 29. juni 1594], for 20. mai året etter blev han på dennes forestilling befordret til lector theologiæ ved gymnasiet i Odense og prest i det lektoratet annekterte Aasum pastorat. Sin senere levetid tilbragte mag. Wolf i sin fødeby, blev i 1602 prost i Odense by og herred, og fikk ved opprettelsen av det nye gymnas i 1623 bestalling som professor i theologi og hebraisk. Fra et ophold i København reiste han syk hjem og døde 31. mars 1635 på veien mellem Slagelse og Korsør, 811/2 gammel.

Da mag. Wolf 8. juli 1594 forlot Oslo for å tiltre rektoratet i Odense og det dermed forbundne sogneprestembede i Aasum hadde han ifl. biskop Jens Nilssøns Visitatsberetninger s. 566 sin familie med, og den bestod da av hustru og 3 barn, Jacob, Magdalene og Anna, som alle ankom til Odense den følgende 27. juli. Det må derfor ha blitt født enda en datter.

I St. Knuds kirke i Odense ble etter hans død i 1635 lagt en gravsten med inskripsjon over hans hvilested. Stenen blev sammen med en mengde lignende fjernet fra kirken allerede i 1740'årene og er forsvunnet, men heldigvis blev det laget en tegning på oppdrag fra professor Jacob Bircherods og stukket i kobber.

Stenen har bilder av magister Wolf og hans 2 første hustruer, Anna Jensdatter og Maren Iversdatter, alle med dødsdatum, aldersår samt hustruenes foreldres navn. Det er derfor en verdifull inskripsjon. Men den byr på en besynderlighet. Da mag. Wolf døde i 1635, efterlot han nemlig sin 4. hustru som enke; følgelig var ikke bare 2, men 3 hustruer døde før ham, og denne 3. hustru er ikke medtatt på stenen. Forklaringen ligger vel likefrem deri at hun har hatt sin gravplass andetsteds i kirken. Da det i mag. Wolfs dødsbo registrertes et kontrafei av ham, har dette formentlig ligget til grunn for hans billede på gravstenen

Oslo i perioden 1350 - 1624

Utdrag fra "Oslo - 1000 år i ord og bilder", Andresen og Butenschøn AS 1999.

 

 

Etter Svartedauden (1349-1350) gikk det nedover med Oslo, som med resten av landet. Mange strøk omkring hovedstaden - for eksempel Maridalen - lå bortimot helt øde. Det meste av den skriftlige virksomheten og opplæringen fra høymiddelalderen opphørte. Vi har noen få brev, kongelige og andre, fra denne tiden, dessuten en del retterbøter og andre forordninger - det er alt. Litteratur og historiske verker om byen, for ikke å si dikterverk, ble ikke skrevet på flere århundrer. Selv på Akershus, der den senere mektige Margrete satt som kong Håkon VIs nygifte dansk-norske dronning, var sulten og armoden merkbar. Det skulle ta meget lang tid - omkring 200 år - før Oslo kom seg så pass på fote igjen at den ga grunnlag for noe kulturliv. Først da kunne noen igjen gi seg til å skrive om byen.

Svartedauden kom ikke alene. Andre pestepidemier fulgte med ujevne mellomrom og betød rene katastrofer. Den politiske utviklingen førte dessuten til at Norges tyngdepunkt ikke lenger ble liggende i Oslo - nettopp med dronning Margrete ble det meste flyttet til Danmark. På byens festning, Akershus, kom det til å sitte danske herrer med navn som Juel, Huitfeldt, Kruuse og Friis. De skapte et brohode for dansk militærmakt på borgen, skattla bøndene i Oslo-dalen så hard de kunne og fylte lagrene på Ladegården like utenfor festningsmuren med alle slags matvarer, huder, skinn, mineraler og mye annet. Så meget fikk slottsherrene på Akershus inn i skatter og naturalier at de også tok Ladegårdsøen - nåværende Bygdøy - i bruk som lager og opplagsplass for blant annet dyrefôr og ved.

Byens liv ble for det meste konsentrert om Akershus og de som skjedde der med drift, vedlikehold og utbedring av festningen. Lensherren på Akershus ble byens mektigste mann, det samme som biskopen hadde vært i Nikolas Arnasons tid. Når kongen kom til byen, tok han inn på Akershus. Det gjorde blant andre Christian II med sin vakre nederlandske elskerinne Dyveke - selv om hun rent offisielt sov i et lite hus nede i Bjørvika. I 1532 kom Christian II på ny til Oslo, men denne gangen var omstendighetene langt mer dramatiske. Han var fordrevet fra tronen i København, og reformasjonen var i ferd med å slå igjennom i Danmark. Nå gjorde han et siste, desperat forsøk på i alle fall å berge Norge - ved å beleire Akershus i allianse med den katolske kirken her.

Det endte med fullstendig nederlag, og ved reformasjonen i 1536 mistet Oslo enda mer av sitt fra før temmelig spinkle økonomiske grunnlag. Den selvstendige, katolske kirken i Norge forsvant. Så langt hadde den representert en solid nasjonal motvekt mot danskenes kongelige makt og betydd store økonomiske virksomheter på eget område. Med reformasjonen overtok kongen i København i realiteten alle kirkelige jordeiendommer og inntekter. Klostrene ble nedlagt, og mange av de gamle middelalderkirkene forfalt. Munken og nonnene forsvant fra bybildet. Stein fra klostrene ble fraktet til Akershus - det eneste anlegget som var i vekst i denne perioden.

Også den 14 år gamle kongen Christian IV tok inn på Akershus, da han 8. juni 1591 ble hyllet på Hovedtangen under stor festivitas. For med ham begynte også oppgangen.

Hanseatenes økonomiske makt hadde fortsatt i det lille som fantes av handel og kjøpmannskap på 1300- og 1400-tallet. Kjøpmennene fra Rostock opprettet sin egen handelsstasjon i byen, de bodde mer eller mindre fast her, giftet seg og fikk barn. Men språket deres var og ble plattysk, og deler av inntektene gikk til Tyskland. Dette vedvarte helt til nettopp Christian II knekket deres hegemoni - og i stedet overlot det til nederlandske kjøpmenn.

Folketallet sank dramatisk de neste hundre årene etter 1350. Det var for få overlevelsesmuligheter i byen, og ved tiden omkring reformasjonen hadde Oslo fremdeles bare ca. 1500 innbyggere.

Men så - et stykke lenger ut på 1500-tallet - åpnet det seg altså nye muligheter for folk i byen. En ny næring var i emning takket være tekniske nyvinninger; den vanndrevne sagen. Den ble kalt oppgangssagen og ga store muligheter for tilvirking og salg av bord og planker. Og det vokste samtidig fram et Europa som ikke kunne få nok av tømmer, bord og plank.

Oppgangssagen gjorde at trelasthandelen skjøt fart og etter hvert ble den viktigste næringen i byen. Den dannet et nytt fundament for hele byens økonomiske liv og la grunnlaget for fremveksten av et nytt borgerskap. Driftige byborgere skaffet tømmer fra innlandet, fikk det skåret til plank og solgte det med god fortjeneste til engelskmenn, tyskere og nederlendere. Sager ble anlagt både i Frysja og Alna, selv i småbekker som Bisletbekken, Tøyenbekken og Munkebekken ble det satt opp sagbruk. Salget gikk etter hvert strykende. Som en følge av Christian IIs omfordeling av handelsprivilegiene var hollenderne blitt tallrike på Oslo havn i slutten av 1500-årene og på begynnelsen av 1600-tallet. De bragte med seg penger, og de innførte nye kniver, nye klesstoffer, tallerkener, krydderier, hansker, voks, sukker, brennevin og meget mer. Varene ble omsatt i byen - enten på det årlige markedet i februar måned eller i byens kramboder, som det nå også ble stadig flere av.

Dermed fikk håndverket også et visst oppsving. Det ble flere smeder og tømmermenn, salmakere og skomakere, bakere og slaktere, fiskere og fangstmenn. Dessuten fikk byen flere sjøfolk og skipsbyggere - for sjøfart og båtbygging ble på nytt drevet i Oslo, også det som følge av oppblomstringen av trelasthandelen.

Selv i åndslivet slo det nå nye, små gnister. De såkalte Oslo-humanistenes utfoldelse var bare et foreløpig, forbigående kulturblaff, men sett i ettertid ga det løfter om sterkere vinder senere. Deres virksomhet hadde lite med reformasjonen å gjøre direkte. De danske superintendentene som først ble sendt hit og plassert i de gamle bispesetene, satt få fruktbare spor etter seg. I 1567 brant i tillegg Hallvardskirken, og det gjorde bare tilstanden verre. Men mot slutten av 1500-årene kom det igjen norske prester og biskoper inn i bildet - og omskapte det. I Oslo gjorde de latinskolen ved det gamle Olavsklosteret - Katedralskolen - og det som var igjen av virksomheten i Hallvardskirken, om til små kultursentra. De interesserte seg ikke bare for latinen som språk, også antikkens kultur, dens mytologi, kunst og religion opptok dem sterkt. De dyrket den dikteriske formen og skrev om byen - på latin det også riktignok, men likevel.

Alle så de på diktningen som et slags skolefag som kunne læres, og diktningen deres bar preg av det - i dag er de for det meste glemt av alle andre enn litteraturhistorikerne. Men de var oppriktig opptatt av Norges historie og politiske situasjon og helt på det rene med at Norge en gang hadde vært noe mer enn en dansk provins. Denne kretsen var stolt av vår svunne storhetstid og lot dette skinne igjennom i en del av det de skrev.

Men idyllen hadde også sine grenser. For eksempel syntes nok ikke de straffedømte - og de var mange - at tidene var idylliske. Forbrytelsene var flere enn nå, forbudene også. Det var strengt forbudt for mann og kvinne å ligge sammen uten å være lovlig gift. Gjorde de det likevel - og det gjorde mange - risikerte de streng straff, kvinnene ble som regel pisket offentlig. Dødsstraff rammet søskenbarn som hadde samleie. Kvinner som var friller i menns hus, måtte bære spesielle luer som offentlig tegn på at de ikke hørte til blant dydige piker.

Fremgangen i næringslivet fortsatte på 1600-tallet. Det var i denne tiden de aller første forstedene ble til. Pipervika hadde allerede for lenge siden vokst fram i ly av festningen, bebodd av fiskere, arbeidere og soldater. Nå vokste også Vaterland fram, med sjøfolk og handlende småfolk, høkere og bondekjøpmenn. Hollenderne ga navn til dette området; sjøen kunne flomme inn over det lave sumplandskapet ved Leiret når det var høyvann.

I åndslivet ble det derimot etter hvert smått stell igjen. Oslo-humanistenes tid var forbi. Utpå 1600-tallet ble det nok skrevet en del, men det var mest forretningsbrev og rettsdokumenter. Store deler av dette materialet er blitt tatt vare på, noe av det er også blitt trykt og representerer gullgruver for kulturforskere og historikere. Men litterært sett har ingen av disse dokumentene stor verdi med sitt stive, kronglete språk og mangel på individuelt særpreg. De gir likevel små glimt av livet i Oslo og omegn slik det var på 1600-tallet, slik vi også får av de bøker om norsk historie som ble skrevet på latin i denne tiden.

Noen virkelig vekst i byen kan vi likevel ikke registrere, trass i det mer blomstrende næringslivet. Pest og ulykker, kriger og ufred skapte hindringer for vekst og utvikling. Byen besto dessuten bare av trehus, og gatene var smale. Gamle Oslo var sterkt utsatt for ødeleggende branner. Gjennomsnittlig herjet det en storbrann hvert 30. år - og de var skjebnesvangre.

Så kom til slutt den største av alle storbrannene. Den herje i tre samfulle døgn i august 1624 og raserte praktisk talt hele den gamle byen. Christian IV bestemte at den ikke skulle gjenreises. En helt ny by skulle anlegges - ikke på slettene som før, men i Akershagen rett under Akershus' beskyttende voller og murer, mellom Bjørvika og Pipervika. Festningen lå beskyttende i syd, og en ny grense ble trukket i nord - gaten som løper der i dag, bærer fortsatt navnet Grensen.

Dermed var en epoke i byens historie helt slutt - og en ny begynte.